Erna Solberg er ikke bare partileder for Høyre. Hun er også statsministerkandidat og samlingsfigur for høyresida i norsk politikk.
Dersom hun får viljen sin, er hun fortsatt alt det når stortingsvalget i 2025 nærmer seg.
Det fordrer imidlertid at hun har tilstrekkelig tillit i befolkningen, i eget parti, og de partiene man forventer skal peke på henne som sin foretrukne statsminister.
Blant sine egne er det få som vil snakke åpent eller anonymt om hennes avgang. I de andre borgerlige partiene er situasjonen en litt annen. Der er Dagbladet kjent med sterke krefter som krysser fingrene for at Erna Solberg trer til side, slik at en ny Høyre-leder og samlingsfigur for en borgerlig regjering kan tre fram. Noen mener det bør skje raskt, fordi det tross alt tar tid å bygge den statusen Solberg selv har opparbeidet seg gjennom mange år som politiker.
Begrunnelsen går gjerne langs to spor: Både at Erna Solberg kan ende opp med å bli en belastning for sitt eget partis sjanser til å ta makta igjen - og dermed også de andre borgerlige partiene - og at hun kan være med og dra ned tilliten til norske politikere generelt.
Likevel er det uaktuelt for de fleste å si noe høyt. Det er en slags selvpålagt munnkurv av hensyn til fred og fordragelighet på borgerlig side.
De første partibarometrene etter at kommunevalget er over, viser at Høyre ikke svekkes av aksjesaken. For Erna Solbergs popularitet er historien en annen. To statsministermålinger, gjort på vegne av NRK og VG, viser en solid knekk i Solbergs anseelse.
Det er nå bare to politikere i Høyre som har noen særlige gode sjanser til å overta for Solberg.
Henrik Asheim er partiets 2. nestleder. Han har i praksis vært partileder helt siden valgkampen. Erna Solbergs omfattende turnévirksomhet har gjort at Asheim har måttet holde i trådene fra kontoret sitt i Oslo. Både det, og håndteringen av denne krisa, har gitt ham solid erfaring som Høyres arvtaker.
Den «alle» vil ha er Ine Marie Eriksen Søreide. Hun kan egentlig bare knipse med fingrene og bli partileder i Høyre. Mitt inntrykk er også at Erna Solberg snart vil trekke seg til side dersom Søreide vil ta ansvaret, men det er ikke sikkert hun vil.
En som for bare et eller to år siden var åpenbart lederemne i Høyre, er Tina Bru. Hun ble valgt som nestleder i partiet etter Bent Høie. Det ble hun før Henrik Asheim. Hun har hatt, og har fortsatt, en høy stjerne i partiet.
Men jeg opplever at en veldig lang mammaperm preget av sykdom og trøbbel har satt Tina Bru tilbake. Ikke fordi noen i Høyre reagerer på verken mammaperm eller sykdom, men fordi hun har vært ute av spillet i lang tid nå og har mistet noe av farten hun fikk da hun ble utnevnt som Olje- og energiminister i 2020. En meningsmåling gjort på vegne av TV2 viste også at bare tre prosent av Høyre-velgere ønsker henne som partileder.
At Erna Solberg ikke virker særlig motivert eller villig til å overta som statsminister i morgen dersom ting skjærer seg for Støre, blir heller ikke oppfattet som noe godt tegn. Solberg oppfatter det selv som lite sannsynlig at hun skulle bli det, og avfeier spørsmålet ved at det ikke er noe flertall for henne på Stortinget.
Men ved flere tidligere anledninger har opposisjonen måtte overta makta etter regjeringskriser. For å nevne noen: Da John Lyng-regjeringen måtte overta for Einar Gerhardsen etter Kings Bay-ulykken, da Gro Harlem Brundtland overtok som statsminister etter Frp felte Willoch-regjeringen, og ikke minst da Jens Stoltenberg fikk sin første periode som statsminister etter kabinettsspørsmål fra Bondevik-regjeringen om den såkalte gasskraftsaken.
