KOMMENTARER

Reform i videregående skole:

Håper hun ikke mente det

Forslaget til kunnskapsminister Guri Melby (V) om å fjerne naturfag, historie og samfunnsfag som fellesfag i den videregående skole er oppsiktsvekkende uklokt.

VEKKER OPPSIKT: Debatten har rast på sosiale medier etter at kunnskapsminister Guri Melby (V) la frem regjeringens forslag til reform for videregående skole. Forslaget om færre fellesfag fremstår som det minst gjennomtenkte. Foto: Berit Roald / NTB
VEKKER OPPSIKT: Debatten har rast på sosiale medier etter at kunnskapsminister Guri Melby (V) la frem regjeringens forslag til reform for videregående skole. Forslaget om færre fellesfag fremstår som det minst gjennomtenkte. Foto: Berit Roald / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

En stund kunne man kanskje håpe at kunnskapsminister Guri Melby (V) var feilsitert. Før helgen la statsråden frem regjeringens forslag til reform for videregående skole, den såkalte «fullføringsreformen», der regjeringen foreslår å kutte ned antall fellesfag i skolen til fire: Norsk, matematikk, engelsk, og et vagt definert «fremtidsfag». Da VG stilte det opplagte spørsmålet om hva hun tenkte om fag som historie, religion, samfunnsfag, naturfag og geografi, svarte Melby:

«Dette er eksempler på mindre fag som vi vurderer som nyttige hver for seg, men vi vil heller prioritere fag som er nyttige for alle å ha med seg».

Tja. Noen av vår tids mest sentrale og opphetede politiske debatter handler om ytringsfrihet, integrering av nye religioner, kulturarv og nasjonal identitet, miljøspørsmål, og forholdet mellom sentrum og periferi. Disse spørsmålene er nært knyttet til nettopp innholdet i fagene statsråden vil gjøre valgfri. Den som skal kunne forstå og delta i disse debattene, trenger et kunnskapsgrunnlag å basere seg på. Men for den som har det politiske ansvaret for norsk skole setter disse fagene opp som noe vesensforskjellig fra fag som er «nyttige for alle å ha med seg». Statsrådens ståsted er i det hele tatt oppsiktsvekkende uklokt, av minst fire grunner.

Den første grunnen, og kanskje den minst viktige i det lange løp, er at det er et gjennomført pussig utspill å komme med overfor Venstres raskt krympende velgermasse. Venstre har rost seg av å være et parti som er opptatt av skole og kunnskap, og tiltrukket seg høyt utdannede velgere. Det spørs hvor mange av de som stemte på Venstre sist, som visste at de stemte på å fjerne sentrale kunnskapsfag fra den felles faglige plattformen i videregående skole — og hvor mange som synes at dette øker appetitten på å stemme på samme vis en gang til.

Den andre grunnen er at forslaget står i klar kontrast til opplæringsloven. Den aller første linjen i loven lyder slik: «Opplæringa i skole og lærebedrift skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingene historisk og kulturell innsikt og forankring». Videre: «Opplæringa skal bidra til å utvide kjennskapen til og forståinga av den nasjonale kulturarven og vår felles internasjonale kulturtradisjon». Og: «Elevene og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdninger for å kunne mestre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet». En kan diskutere hvordan en best skal kunne få til dette, men å fjerne historie, samfunnsfag og naturfag som fellesfag er ikke et steg i denne retningen og blir det heller ikke.

Den tredje grunnen er at norsk skole nettopp har vært gjennom en omfattende og utmattende revidering av læreplanene. Det har vært gode grunner til å være kritisk til utfallet av denne prosessen, men det fremstår likevel som noe nær forakt for de som har gjort dette arbeidet å kaste om kull på fagene i videregående, og dermed også på læreplanene, før de har vært prøvd ut.

Den fjerde grunnen er den viktigste. Den foreslåtte omleggingen vitner om et syn på skoleelevene som sikkert er velment, men som likevel er grunt og banalt. Her er det om å gjøre å koste så mange som mulig gjennom videregående og over i trygge utdannelser eller yrker uten for mange forsinkelser underveis. Tanken er tydeligvis at videregående vil bli lettere og mer lystbetont for elevene hvis de selv i større grad får velge sammensetningen av fag, ut fra egne ambisjoner og interesser.

Stortingsmeldingen bygge da også på tilbakemeldinger fra Lied-utvalgets rapport og NIFU, som går ut på at det høye antallet fellesfag fører til mange vurderingssituasjoner og mye «overfladisk læring» for skoleelever som mener de trenger mer fordypning. Regjeringen vil derfor gi fagsammensetningen mer «fordypning, relevans, og valgfrihet».

Men det er jo ikke egentlig det de gjør. Selv om studentene etterlyser fordypning, er det ingen signaler om at det er innholdet i fellesfagene som oppleves som unødvendig. Stortingsmeldingen definerer «relevans» ytterst snevert, som noe som er relevant for det kommende yrkeslivet, ikke for det kommende livet. Den går ikke inn på skolens ansvar for å gi breddekunnskap, ikke bare fordypning. Den ser bort fra at det å stappe historie, samfunnskunnskap og temaer som «likestilling» inn et slags demokratisk o-fag ikke akkurat borger for fordypning.

Og ingen ser ut til å ha vurdert andre åpenbare løsninger på en skolehverdag som kanskje føles fragmentarisk: Nemlig å la elevene ta fellesfagene med et høyere timetall, men over kortere tid. På den måten vil ikke de forskjellige to- og tretimersfagene slå hverandre i hjel.

For å tro på regjeringens prosjekt, må man dessuten se bort fra to ting. Den ene er at mange studenter opplever det som svært stressende å skulle ta valg som legger premisser for videre utdanning og voksenliv i en alder av seksten eller sytten, på et tidspunkt da de vet lite om hva arbeidslivet vil kreve av dem, ikke har fått prøvd ut evnene sine på alvor og ofte ikke har bestemt seg for hva de vil. Hvis de må ta flere avgjørende valg på et enda tidligere tidspunkt enn i dag, får de ikke større fleksibilitet, men mindre - fordi plattformen de kan bygge sin videre utdannelse på, krymper.

For å få med seg dannelsesgrunnlaget fra fellesfagene som skolen uansett skulle gitt dem, kan fremtidsnervøs ungdom nå bli nødt til å velge lite yrkesrettede dannelsesfag som historie og religion fremfor for eksempel rettslære eller økonomiske fag. Det burde ingen kreve av dem.

Den andre er at elevene ikke bare skal rustes til å bevege seg raskt og lett gjennom skoleårene — de skal også få med seg ballast som skal hjelpe dem å forstå og navigere det samfunnet de skal leve i. Det er en ballast man bør ha enten man er frilansskuespiller eller farmasøyt, fordi prosessene som foregår rundt oss og de politiske avgjørelsene som tas preger oss alle. Alle bør ha et grunnlag for å kunne forstå vaksinedebatten, eller bakgrunnen for raseopptøyene i USA, eller samenes historie i Norge, for å ta noen få eksempler.

De siste tiårene har kunnskap blitt konsekvent nedprioritert i skolepolitikken og læreplanene, og vekten har i stedet blitt lagt på ferdigheter: Evnen til å lese og skrive, drøfte og fremføre, uavhengig av hva slags materiale man står overfor. Det er forståelig at politikerne har villet styrke ferdighetene til elevene, men den stemoderlige behandlingen av det faglige innholdet kan ha en høy pris.

Da jeg gikk på ungdomsskolen på nittitallet var det allerede snakk om at internett gjorde hard, parat kunnskap overflødig, og at fremtidens skole ville handle om å klare å finne kunnskaper på nettet snarere enn å besitte dem. Den typen naiv idealisme var kanskje tilgivelig for 25 år siden, men nå vet vi bedre.

Nå vet vi at hverdagen på nett er styrt av algoritmer og ekkokamre som pøser på med ensidig informasjon, og at konspirasjonsteorier brer om seg som aldri før. Mange av disse konspirasjonsteoriene handler om innvandring, vaksiner og klimaendringer — igjen innholdet i fagene som nå ikke lenger skal være felles. Det bør være åpenbart at norsk skole bør gi elevene noe å sette opp mot løse og ville påstander, et kart å plassere dem i, i stedet for å kapitulere og tenke at dette er noe for de spesielt interesserte.

Naturligvis skal ansvarlige politikere jobbe for å begrense frafallet i videregående skole. Og noen av forslagene i den nye stortingsmeldingen er lette å slutte seg til. Å tilby forberedende kurs for elever med dårlige norskkunnskaper er bra. Det samme er forslaget om å gi ekstra ressurser for å følge opp elever som strever med fysisk eller psykisk helse. Å legge opp til at elever kan ta videregående i sitt eget tempo er en fin tanke, skjønt det er vanskelig å se for seg hvordan lærerne skal få tid og ressurser til å legge opp en rekke ulike skoleløp.

Men reduksjonen av fellesfagene er og blir en fryktelig dårlig idé. Det er et påfunn som eroderer en av de grunnleggende idealene bak skole og spiller yatzy med fremtiden, alt basert på en ideologisk overbevisning om at større valgfrihet løser alt. Guri Melby ble nok dessverre ikke feilsitert, men hun har ennå tid å si at dette burde hun nok ikke sagt. Deretter kan debatten gå videre om hva som kan og bør gjøres for at skoleelevene skal føle seg mer på plass der de er.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer