DEBATT

Jan Bøhler og snillisme

Har ingenting å bidra med

Den gigantiske mangelen i Bøhlers politiske prosjekt er at den for det første avfeier sine meningsmotstandere som fjottete idioter, og for det andre at den dermed avlyser enhver reell debatt om hvordan grenser skal settes i det moderne Norge.

ANTISNILLIST: - Mantraet til Bøhler er at «ordet snillisme blir altfor svakt», skriver kronikkforfatteren. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
ANTISNILLIST: - Mantraet til Bøhler er at «ordet snillisme blir altfor svakt», skriver kronikkforfatteren. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Den tidligere arbeiderpartipolitikeren Jan Bøhler har satt det politiske landet på hodet med sin overgang til Senterpartiet. Noen er glade, andre er bestyrtet og skuffet. Men hva er det Bøhler står for? I sin ferske bok gjenoppliver Bøhler det gamle uttrykket «snillisme». Men er dette et godt ord, og er det nok å være antisnillist i dagens Norge?

Det er etter min oppfatning oppstått en anledning til å revurdere innholdet i snillismebegrepet og dermed å se en gang til på hva slags politikk man ønsker å stå for på justis- og sosialfeltet.

Snillisme som begrep ble løftet inn i politikken i 1991 av Rune Gerhardsen med boken «Snillisme på norsk». I denne boken tar han for seg måten sosialklienter, arbeidsløse og asylsøkere blir møtt på sosialkontorene, og måten man blir møtt av politi og domstoler ved lovbrudd. Det hadde oppstått en kravmentalitet i befolkningen som undergravde velferdsstaten. Gerhardsen mente «vi» hadde blitt altfor ettergivende på disse feltene. Man hadde sluttet å stille krav til folk.

Noen presis beskrivelse av snillismen fikk man ikke som leser av «Snillisme på norsk», men man fikk mange korthugne eksempler. Tendensen var imidlertid klar: hardere grensesetting og hardere strafferettslige tak. I diskusjonene om sosial- og kriminalpolitikk, mente Gerhardsen, har snillistene ingenting å tilføre. Ingenting.

Tiårene som har gått har fulgt tendensen Gerhardsen tegnet opp. Sosialpolitikken er fjernere fra folk, med stadig flere krav og mindre verdi i ytelsene. Straffenivået er noe skjerpet på enkelte områder, og nærpolitimodellen er reelt sett forlatt som ideal. Men hva er riktig sosial- og justispolitikk? Det sier ikke antisnillismen noe om. Den sier at politiet skal være hardere. Men når er det hardt nok? Det skal stilles krav til innvandrere og det som nå heter NAV-klienter. Men når er det krav nok?

SNILISME: I sin ferske bok gjenoppliver Bøhler det gamle uttrykket «snillisme». Men er dette et godt ord, og er det nok å være antisnillist i dagens Norge. spør kronikkforfatteren. Foto: Ole Martin Wold / NTB
SNILISME: I sin ferske bok gjenoppliver Bøhler det gamle uttrykket «snillisme». Men er dette et godt ord, og er det nok å være antisnillist i dagens Norge. spør kronikkforfatteren. Foto: Ole Martin Wold / NTB Vis mer

Bøhler gjør et stort poeng ut av at han var en viktig bakspiller i utformingen av boken og politikken til Gerhardsen i 1991, men den nye boken hans gir ingen hjelp til å bestemme hvor de omtalte tersklene skal gå. Til gjengjeld snevrer han temaet inn til justis-sektoren. Nå handler snillismen om politiets unnfallenhet overfor kriminalitetsutviklingen og kriminelle gjenger. Lesere blir tilbudt en rad tennerskjærende volds- og drapssaker. Snillismen består i at politiet ikke tar hardt nok tak. Den innforståtte analysen er at politi og rettsvesen ikke forstår at innvandrere har med seg en klansbasert kultur, som skaper grobunn for kriminalitet og parallellsamfunn. Dette gjør politiet til snillister.

Nei, det er ikke helt presist. Mantraet til Bøhler er at «ordet snillisme blir altfor svakt». Bøhler vil overgå Gerhardsens nådeløshet.

Per Ole Johansen antyder noen hovedlinjer i politihistorien i boken «Samfunnets pansrede neve» fra 1989. Han skilte mellom den myke og harde tradisjonen i politiet. Disse tradisjonene sto ikke minst mot hverandre i forspillet til at arbeiderbevegelsen inntok regjeringskontorene for første gang i 1935. 20- og 30-tallet var preget av konflikter i arbeidslivet og skjerpede motsetninger i politikken. Arbeiderpartiet gikk inn for revolusjon på 20-tallet mens de borgerlige bygget opp borgervern. Med hovedavtalen fikk vi fred i arbeidslivet, og den nordiske modellen er den dag i dag en vinneroppskrift verden ser på med misunnelse. I samme prosess fikk dagens politi sin form. Politiet ble brukt aktivt i disse arbeidskonfliktene. Men…

«Massive og aggressive politioppbud kunne gjøre sosiale konflikter langt mer innbitte og fastlåste enn hva opprinnelige konfliktsforhold skulle tilsi.

De myke innen politiet hadde erfart det, og innrettet seg for ikke å provosere. De ville heller rykke ut i seneste laget enn å være tidlig på plass i tilfelle uroligheter. De greide seg uten skytevåpen og gass, og trodde på tålmodighet og diplomati. Resultatet var viktigere enn prinsippene, mente de myke. Politivold førte til bitterhet, politisk straffeforfølgning skapte martyrer. Og hva hadde politiet igjen for det?»

Dette er altså Johansen (Per Ole) sin oppsummering av de mykes tilnærming. Ikke dermed sagt at de myke vant. Men det å gi de myke innrømmelser var en viktig del av det store klassekompromisset. Den myke tradisjonen så arbeiderbevegelsen som en legitim politisk kraft, som ikke skulle håndteres som et lov-og-orden problem.

«De harde så ikke den politiske og sosiale bakgrunnen for arbeidskonfliktene og demonstrasjonene. De hadde bare øye for konfliktene som et ro-og-orden-problem. Dersom politiet skulle være oppgaven voksen, måtte det settes inn store og velbevæpnede styrker. Tilløp til uro måtte kveles i fødselen ved at politiet rykket ut så tidlig som mulig. Dersom oppviglerne likevel ikke lot seg avskrekke, skulle de iallfall tas så hardt at de lærte en lekse for fremtiden.»

Jeg kunne skrevet ganske mye om hva den myke og harde tradisjonen betyr i dag. Poenget her er imidlertid begrenset: dels å slå fast at det politiet vi kjenner er vokst fram i spenningsfeltet mellom to linjer, hvorav den ene ikke levnes noe som helst ære av Bøhler. Dels at den myke tradisjonen var avgjørende for det store klassekompromisset.

Den gigantiske mangelen i Bøhlers politiske prosjekt er at den for det første avfeier sine meningsmotstandere som fjottete idioter, og for det andre at den dermed avlyser enhver reell debatt om hvordan grenser skal settes i det moderne Norge. Hos Bøhler er det ikke rom for at politiet gjør avveininger mellom forskjellige hensyn. De klassiske dilemmaene mellom sikkerhet og rettssikkerhet er aldri med. Rettsstatsprinsipper som at straff skal være siste utvei, finner ingen plass. Samtykkemodellen for politiet virker helt ukjent. Vet han overhodet noe om hva det vil si å ha ambisjoner om et demokratisk politi? I den moderne politihistorien kan man av og til skjelne mellom de harde og de myke tradisjonene. Politiet er ikke enten eller. Men Bøhlers eneste bidrag er å heie på de harde.

Trygdeskandalen kunne også gitt anledning til refleksjon. I årevis har det kommet varsler om at NAV stiller så strenge betingelser for å gi hjelp at mange reelt trengende faller utenfor. Det vedtas kun innstramminger. Ingen lempelser. Og avstanden blir større og større. Nå har man også fengslet klienter uten rettslig grunnlag. For meg ser det ut som at antisnillismen har gått amokk. Nok har vært nok for lenge siden.

Bøhler har ingenting å bidra med. Det kommer ingen presiseringer av hva som er nok eller hvor grensene skal gå.

Nå har imidlertid Bøhler meldt overgang til Senterpartiet. Kanskje tiden er inne for de etterlatte, til å ta den reelle diskusjonen, om hvordan man skal sette grenser for kriminalitet, og NAV-klienter, i det moderne Norge?

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer