KOMMENTARER

Havvinden står og hyler

Havvind er med rette drømmen om strømmen som kan løse våre problemer. Er drømmen allerede over?

TEGNING: Finn Graff
TEGNING: Finn Graff Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Det er blitt en slags stående vits i debattprogrammet «Dagsnytt 18». Når det krangles i studio om et eller annet klimarelatert, trekker gjerne en av debattantene til slutt fram vindkraft til havs. Om alt annet er vondt, vanskelig og konfliktfylt - havvind kan i alle fall løse problemene.

Vi kan kalle det Espens lov, etter programleder Espen Aas i «Dagsnytt 18», som særlig morer seg over havvinden – den tilbakevendende fata morgana i horisonten der ute i Nordsjøen.

Det er god grunn til at «alle» får håp i stemmen når havvind nevnes. De kan gjerne få vann i munnen og sikle også. Havvinden har et enormt potensial. Norge sies å ha blant verdens beste vindressurser, særlig til havs. Vinden fra vest blåser nærmest ustanselig, og den blåser kraftig. Equinor tror at vi kan bygge ut en effekt på hele 40-50 TWh årlig allerede innen 2035. Til sammenlikning produserer norsk vannkraft rundt 135 TWh per år.

Det er mye, særlig med tanke på at de første vindmøllene i havet ikke vil stå klare før 2030. Allerede i 2050 vil effekten fra havvind i Norge kunne overgå vannkraften, mener organisasjonen Wind Europe. Ingenting tilsier at det trenger å stoppe der.

I tillegg til selve strømmen, vil utbyggingene kunne gi oppdrag for norsk verksteds- og leverandørindustri. Det vil være sårt tiltrengt etter hvert som oppdragene fra norsk olje- og gassvirksomhet tørker ut. Utviklingen videre høres ut som science fiction, men er allerede seriøse planer som blant andre forskningsinstituttet SINTEF i Trondheim har jobbet mye med: «Energiøyer» i Nordsjøen. Havvind kan legge grunnlaget for produksjon av utslippsfri hydrogen og ammoniakk, som store skip kan laste eller tanke direkte ute på havet.

Det er som en drøm. Drømmen om strømmen.

Men er drømmen allerede over?

Regjeringssamarbeidet knaker nemlig i sammenføyningene når havvind kommer på banen. Problemet er at havvind foreløpig er dyrt. Særlig den som det kan bli mye av på norsk sokkel, den flytende typen, som kan plasseres på dypt vann. Tanken er at kostnadene over tid vil gå ned, når teknologien blir bedre og billigere i takt med økt produksjon og utvikling.

Det aller første, store prosjektet kan likevel bli lønnsomt helt fra starten, uten at staten trenger å subsidiere. Helt sør i Nordsjøen er vannet grunt, slik at havvinden er såkalt bunnfast. I fjor la regjeringen dette ut, slik at selskaper kunne søke på konsesjon. Alle som meldte seg gjorde det klart at dette kunne bli lønnsomt, under forutsetning at det bygges kabler både TIL til Norge og til land i Europa. Da kan vindkraftverkene i Nordsjøen sende strømmen begge veier, gjennom såkalte hybridkabler. Når det er vindstille, kan kablene brukes til kraftutveksling. Dermed får en utnyttet kapasiteten mest mulig.

Det er her det virkelig begynner å knake. Senterpartiet mener at hybridkablene i realiteten er mellomlandsforbindelser. I regjeringens erklæring fra Hurdal står det at ingen slike skal bygges. I løpet av de to siste ukene, med strømkrisa som rir landet, har både Sp’s parlamentariske leder Marit Arnstad og energipolitisk talsperson Ole André Myhrvold lovet at hybridkabler ikke skal bygges de neste fire åra.

Ap står på motsatt standpunkt, selv om enkelte krefter i partiet på Stortinget har luftet usikkerhet. Hybridkabler regnes av Ap som forutsetning for å få i gang en stor havvind-satsing, som også er en lovnad i Hurdalserklæringen.

Senterpartiet vil heller subsidiere havvinden, for å sørge for at all strømmen kommer til Norge.

Det er flere problemer med dette argumentet. Det vil koste milliarder, og Norge er fullt av grønne omstillingsprosjekter som vil ha støtte til å komme i gang. Norge har god råd hvis vi vil betale for å gjøre et av de lønnsomme, og viktige, ulønnsomme. Kapasiteten til havvinden vil dessuten etter hvert bli så stor at det gir liten mening å sende alt sammen til Norge. Vi vil rett og slett ikke ha bruk for alt sammen. I våte og vindfulle år vil en risikere at vannkraften i blant andre Sp-styrte kommuner blir nesten verdiløs.

Dessuten: Hvis havvinden skal kunne bygges ut i så stort omfang som en håper på, må det skje på markedsmessige vilkår.

Norge vil ikke ha råd til å subsidiere alt sammen.

Det er heller ikke slik at alle bare står og venter på at Norge skal bestemme seg. EU og Storbritannia har store planer for vindkraft til havs – flere ganger så mye som det Norge vil ha mulighet til å bygge ut. Det hjelper ikke med verdens beste vindressurser, hvis vi har verdens mest håpløse politiske situasjon som sperrer for at prosjektene kommer i gang. Da forsvinner selskaper, investorer, energiøyer, inntekter, industri og arbeidsplasser andre steder. Mange land i Europa har en vindkraftsatsing som ligger langt foran Norges.

Iveren etter å tenke Norge først, vil kunne ha stikk motsatt effekt. Vi kan heie og heie helt til Norge kommer på sisteplass.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer