DEBATT

Rettssikerhet

Helomvending om statsborgerskap

Venstre og KrF har gjort helomvending når det gjelder å kunne frata mistenkte terrorister statsborgerskapet uten å gå veien om domstolene, men baserer seg på en argumentasjon som i beste fall er høyst diskutabel.

HELOMVENDING: Venstre, her ved partileder Guri Melby, har gjort en formidabel snuperasjon i spørsmålet om muligheten for å frata statsborgerskap, ifølge innleggsforfatteren. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
HELOMVENDING: Venstre, her ved partileder Guri Melby, har gjort en formidabel snuperasjon i spørsmålet om muligheten for å frata statsborgerskap, ifølge innleggsforfatteren. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Oppi alt rabalderet om Sylvi Listhaugs Facebook-post om Ap og «terroristers rettigheter», og hennes påfølgende avgang som justisminister, er det ikke så rart at den politiske saken som lå bak druknet litt i all støyen. Men opphavet til hele bruduljen var altså regjeringens lovforslag om å kunne frata nordmenn statsborgerskapet på grunn av deres tilknytning til terrorvirksomhet eller annen aktivitet som truer rikets sikkerhet og nasjonale interesser – enten som del av en straffedom for denne typen forbrytelser, eller som et administrativt vedtak, altså et vedtak i departementet også mot personer som ikke var dømt for noen ting. I tillegg var det en forutsetning at denne personen måtte ha dobbelt statsborgerskap, slik at han/hun ble sittende igjen med ett statsborgerskap etter å ha mistet sitt norske.

Et overveldende flertall på Stortinget støttet det første forslaget, som dermed ble vedtatt og nå er gjeldende lov. Men en samlet opposisjon (inkludert KrF og også daværende regjeringspartner Venstre) mente at det var å gå for langt å gi den til enhver tid sittende statsråd myndighet til å frata mistenkte terrorister sitt norske statsborgerskap uten noen domstolskontroll (annet enn i etterkant dersom personen klagde det inn for domstolene). Stortinget avviste derfor denne delen av forslaget, og ga isteden regjeringen beskjed om å komme tilbake til Stortinget med et nytt lovforslag som gjorde det klart at alle slike tap av statsborgerskap skulle avgjøres i domstolene, samt å utrede å opprette en hurtigdomstol som kunne hastebehandle denne type saker, i de tilfellene der det var tidskritisk å få tatt fra noen statsborgerskapet umiddelbart.

Det neste som skjedde, i juni 2020, var imidlertid at regjeringen hoppet fullstendig bukk over disse vedtakene fra Stortinget og i stedet la fram det samme lovforslaget på nytt – denne gang med tilslutning fra KrF og Venstre, slik at regjeringen kunne forvente å få flertall i Stortinget sammen med Frp. Til alt overmål er ansvarlig statsråd for forslaget nå kunnskaps- og integreringsminister Guri Melby, altså partileder for det samme partiet som for tre år siden var så prinsipielt imot forslaget at de tok dissens i egen regjering.

Denne snuoperasjonen gikk i all hovedsak ubemerket hen i norske medier, helt til Aftenposten omsider tok opp saken nå i januar. Statssekretær Grunde Almeland forsvarte da Venstres helomvending i saken med at «tunge aktører som Høyesterett, Politidirektoratet, Utlendingsdirektoratet, regjeringsadvokaten, Amnesty Norge og Dommerforeningen advarte mot domstolsbehandling i første instans under høringen, blant annet fordi det ville forrykke prinsippet om maktfordeling mellom den utøvende og dømmende makten».

Realiteten er imidlertid at det aldri ble foretatt noen ny høring på dette siste lovforslaget, begrunnet med at regjeringen mente dette var unødvendig fordi forslaget «er i all hovedsak likelydende» med det forrige forslaget fra 2016/17/18. Den høringen som Almeland refererer til, er en høring som regjeringen gjennomførte i 2018, og som handler om domstolsbehandling av saker om tilbakekall av statsborgerskap der hvor statsborgerskapet har blitt innvilget på uriktig eller feilaktig grunnlag.

To relaterte, men også vesentlig ulike, problemstillinger

Saken til Mahad Mahamud utløste som kjent nok en debatt om hvorvidt denne typen av tilbakekall av statsborgerskap alltid skulle avgjøres av domstolene, eller om det skulle fattes vedtak av forvaltningen som personen deretter selv kunne klage inn for domstolene. Regjeringen utarbeidet derfor et forslag med to ulike modeller – enten at slike tilbakekallssaker alltid måtte bringes inn for tingretten av staten selv, eller et alternativ hvor man videreførte dagens ordning med at departementet fatter vedtak og personen selv kan klage det inn for domstolene, men hvor man la inn en del nye momenter for å sikre rettssikkerheten for klageren.

Og det er riktig at i denne høringen var det flere instanser som mente at det var både forsvarlig og prinsipielt riktig å velge den andre modellen, og at domstolen først skulle komme inn som klageinstans. Samtidig var det også flere andre høringsinstanser som var uenig i denne argumentasjonen, og mente at det ville være best, eller i det minste prinsipielt helt forsvarlig, å ha domstolene som førsteinstans.

Men alle disse høringsinstansene tok utgangspunkt i et forslag og en situasjon som var vesentlig forskjellig fra det nåværende forslaget, om å ta statsborgerskapet fra mistenkte terrorister. Ikke bare er det flere garantier og premisser som er ulike mellom de to situasjonene, men departementet legger aktivt opp til at saker med fratakelse av statsborgerskapet for terrorister skal (til dels) behandles på stikk motsatt måte.

Et av de viktigste rettssikkerhetsmomentene i tilbakekallssaker på grunn av uriktige opplysninger, var at klageren skulle få beholde sitt norske statsborgerskap fram til en eventuell klage var behandlet av tingretten. Men i saken om å ta statsborgerskapet fra mistenkte terrorister for å kunne gjøre dette administrativt uten å gå veien om domstolene, begrunnes ordningen tvert imot med at «For å kunne avverge et terroranslag eller liknende, anser departementet det som avgjørende at tap av statsborgerskap og eventuelle utlendingsrettslige tiltak, som for eksempel utvisning, kan iverksettes raskt. (…) Ved domstolsbehandling vil ikke formålet om å avverge terror eller liknende kunne ivaretas i tilstrekkelig grad, ettersom etterforskning og domstolsbehandling av straffbare forhold kan være tidkrevende.»

Utvisning/utestengelse er kjerneformålet med å ta statsborgerskapet fra terrormistenkte

I den forrige debatten omkring å ta statsborgerskapet fra terrormistenkte, var det svært mange som snakket om at man måtte hindre terrorister i å reise rundt i verden på sitt norske pass for å utøve terror, og mange som omtalte selve forslaget som å «ta passet fra terrorister». Dette er imidlertid en sterkt misvisende framstilling, ettersom man allerede hadde utstrakte hjemler i passloven, og en svært lav bevisterskel, for å kunne inndra nordmenns pass dersom «det er grunn til å tro at formålet med reisen» er å begå terror eller krigsforbrytelser. Norske myndigheter hadde, og har altså fortsatt, stor anledning til å hindre en mistenkt terrorist til å reise ut av landet på sitt norske pass, eller til å bruke passet til å reise mellom andre land.

Det man imidlertid ikke kan gjøre med disse hjemlene, er å hindre en norsk statsborger fra å reise inn i Norge, eller å kaste dem ut av landet hvis de allerede befinner seg her. Enhver norsk statsborger har en grunnlovsfestet rett til å komme inn i landet og oppholde seg her, og det er først og fremst denne rettigheten som man ønsker å ramme ved å ta statsborgerskapet fra en mistenkt terrorist: «For å kunne avverge et terroranslag eller liknende, anser departementet det som avgjørende at tap av statsborgerskap og eventuelle utlendingsrettslige tiltak, som for eksempel utvisning, kan iverksettes raskt. Alle norske statsborgere har rett til opphold i og innreise til Norge, og norske myndigheter har ikke mulighet til å stoppe norske statsborgere på grensen. I verste fall kan manglende handling fra myndighetene føre til at terrorangrep ikke blir forebygget. Etter departementets vedtak om tap av statsborgerskap vil personen være utlending. Dette innebærer at personer som var norske statsborgere da de forlot Norge, vil kunne bli nektet innreise i riket hvis departementet fatter vedtak om tap av statsborgerskapet mens personen befinner seg i utlandet.»

En ting er at det har vist seg ekstremt vanskelig å få presentert et helt konkret og detaljert scenario for hvorfor det skulle være så tidskritisk å treffe denne typen utlendingsrettslige tiltak for å avverge terror, og at det ikke er mulig å vente på en (hurtig) domstolsbehandling. I utgangspunktet skulle man jo anta at hvis man har tilstrekkelige bevis for at en person utgjør en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser til å frata dem statsborgerskapet administrativt, og man har holdepunkter på at personen utgjør en akutt og overhengende terrortrussel, så vil man også ha muligheter for å avverge denne terrortrusselen ved hjelp av andre kortsiktige tiltak (for eksempel varetektsfengsling, eller å plassere personen under så tett overvåkning at man ville oppdage det og kunne gripe inn hvis han/hun forsøkte å gjennomføre eller forberede terrorforsøk). Og dersom man ikke har tilstrekkelige slike hjemler, skulle man I hvert fall tro at det ville vært en høyeste prioritet for regjeringen å skaffe seg dette, til bruk mot alle de potensielle terroristene som ikke har dobbelt statsborgerskap og hvor denne loven om fratakelse av statsborgerskap overhodet ikke kommer til anvendelse.

Men selv om vi aksepterer dette premisset om at det er sikkerhetsmessig nødvendig å kunne frata noen statsborgerskapet og kunne utvise eller utestenge dem i ekspressfart, så er det åpenbart at dette utgjør en vesensforskjellig situasjon fra det tidligere forslaget om tilbakekalling av statsborgerskapet på grunn av uriktige opplysninger. Dersom personen som får sitt statsborgerskap tilbakekalt på grunn av uriktige opplysninger har full anledning til å bringe dette inn for domstolen og uansett vil beholde statsborgerskapet inntil en slik klage er behandlet, så kan man godt si at det ikke utgjør noen stor praktisk forskjell om det er departementet eller domstolen som fatter vedtaket i første instans, siden man uansett vil kunne beholde alle rettigheter inntil domstolen har tatt stilling.

Men en mistenkt terrorist som får sitt statsborgerskap fratatt administrativt, vil derimot (etter selve lovens intensjon) bli utsatt for svært inngripende tiltak i form av utestengelse fra landet før han/hun får sin klage behandlet i en domstol – ting som både vil ha umiddelbare konsekvenser, og som i (større eller mindre grad) vil vanskeliggjøre prosessen med å klage dette inn for domstolen. Til alt overmål foreslår departementet at klagefristen for å bringe et slikt vedtak inn for retten skal være på bare én måned – uten at det gis noen ordentlig begrunnelse for hvorfor det er nødvendig å ha en slik ekstremt kort klagefrist, når det uansett legges opp til at vedtaket skal effektueres og få konsekvenser uten at man behøver å vente på at klagefristen skal utløpe.

Ingen krav om straffedom eller strafferettslig bevis

Når jeg gjennomgående har snakket om «mistenkte» eller «anklagede» terrorister i forbindelse med dette lovforslaget, er det helt bevisst. Det har vært for å minne om og understreke at dette lovforslaget helt eksplisitt har vært rettet mot personer som ikke behøver å ha noen straffedom mot seg. (I teorien kan det også være rettet mot personer som ikke engang anklages for å ha begått en straffbar handling, men som vurderes å utgjøre en tilstrekkelig trussel mot norske interesser.) Og til forskjell fra lovhjemmelen for tilbakekall av statsborgerskap, er det heller ikke et krav at personen skal ha skaffet seg sitt norske statsborgerskap på en ugyldig måte. Man kan altså ha blitt norsk statsborger på 100 prosent lovlig vis (enten ved at man har norske foreldre eller som innvandrer) og aldri ha vært verken siktet eller dømt for noe som helst, men likevel miste sitt norske statsborgerskap (forutsatt at man har dobbelt statsborgerskap), utelukkende fordi departementet hevder at de har grunnlag for å hevde at du utgjør en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser – og dette attpåtil med en vesentlig lavere bevisterskel enn i en straffesak. På dette grunnlaget skal man altså kunne bli utvist fra Norge, eller nektet innreise til Norge, uten noen mulighet til å bestride dette før etter at tapet eller utvisningen er et faktum.

Det er antakelig mange – både på Stortinget og i befolkningen generelt – som mener at denne typen reaksjoner (å miste statsborgerskapet og utvises) er helt forholdsmessige og korrekte overfor mennesker som har reist ut av landet for å slutte seg til IS, eller som aktivt planlegger å begå terrorhandlinger i Norge eller i utlandet. Det er likevel trolig mange av disse igjen som mener – slik også Venstre argumenterte med, som grunnlag for sin dissens forrige gang dette forslaget var oppe – at det er å gå for langt å gi en sittende statsråd eller regjering myndighet til å iverksette så strenge tiltak overfor enkeltpersoner, utelukkende på grunnlag av sin egen vurdering av situasjonen og uten noen domstolskontroll i forkant av utvisningen.

Det er selvsagt legitimt, og i noen situasjoner også prisverdig, at partier er i stand til å skifte mening på bakgrunn av nye momenter og ikke bare tviholder steilt på sitt opprinnelige standpunkt. Men gitt at Venstre nå mener at de har fått ny innsikt som er så betydningsfull at de går bort fra sin tidligere dissens i regjeringen, bør de i det minste sørge for at denne innsikten også blir lagt fram i en høring, for å se om det er høringsinstanser som har nye innspill til denne argumentasjonen.

I tillegg er det slik at hele denne innretningen, hvor man skal kunne frata personer statsborgerskapet gjennom et administrativt vedtak, hviler på en forutsetning om at en slik sanksjon ikke innebærer en straff overfor enkeltindividet, men bare er et tiltak for å ivareta samfunnets sikkerhet. Departementet drøfter seg fram til denne konklusjonen, men det er også flere tunge høringsinstanser som er uenige i dette, eller som sier seg enige med departementet under tvil, og peker på en risiko for at domstoler vil komme til en annen konklusjon. (Til alt overmål er det flere av høringssvarene fra politiet – som støtter forslaget – som argumenterer på et grunnlag som er i strid med selve forutsetningen for å kunne innrette loven på den måten som er foreslått.)

I lys av alt dette framstår det uhyre merkelig at departementet ikke i det minste har fulgt opp Stortingets vedtak om å utrede en hurtigdomstol som kan hastebehandle slike saker. Da ville man I hvert fall kunne begrense omfanget av slike administrative vedtak til det lille mindretallet av saker der selv en hurtigbehandling angivelig ikke ville kunne gi tilstrekkelig samfunnssikkerhet. Å ikke engang gjøre dette, men bare tviholde på det opprinnelige forslaget, framstår som en helt unødig oppskrift på lange rettsrunder og -tvister som ikke går på den enkelte sak, men på selve lovgrunnlaget, og på om regjeringen overhodet har lov til å gjøre det den gjør.

Artikkelen er også publisert på forfatterens blogg.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer