Forrige uke sto hundrevis av kvinner foran Stortinget og demonstrerte for bedre helsetilbud. I år har kravene fra kvinnebevegelsen fått støtte av en statlig utredning som har slått fast at kvinner får dårligere helsehjelp enn menn.
Dette fordi den norske helse- og omsorgstjenesten er blind for betydningen av kjønn.
Ett av kravene som blir fremmet er at vi trenger mer forskning på kvinners helse. Medisinene, diagnoseapparatet og behandlingen vi tilbyr i helsevesenet vårt i dag er langt på vei forsket fram på menn, under en antakelse om at det som er sant for menn er sant for kvinner.
Nå vet vi at det ikke er sånn.
Kvinner er satt på venterommet - igjen
Forskning viser at menn og kvinners immun-, hormon-, nervesystem og stoffskifte skiller seg fra hverandre på måter som får konsekvenser. Både for hvordan vi blir syke og hvordan behandlingen virker på oss.
Dermed er ikke kunnskapshullene knyttet til kvinnehelse begrenset til sykdommer som bare rammer kvinner, som endometriose, lipødem og vulvalidelse. Vi har et stort etterslep av kunnskap på alle medisinske områder.
Vi trenger mer forskning, men det er også sånn at den kunnskapen som faktisk finnes, ikke blir tatt i bruk.
Et av de meste urovekkende funnene kvinnehelseutvalget gjorde, mener jeg ligger i gjennomgangen av hva som har skjedd siden den forrige kvinnehelse-utredningen i 1999.
Sykehusløfter i spill
Her blir det nemlig tydelig at man allerede da - for snart 25 år siden - satt på kunnskap om hvordan kvinner blir tapere i et helsevesen som ikke er lagd for dem.
Det ble også anbefalt viktige tiltak for å snu skuta, som for eksempel klare krav til at kjønn inkluderes som variabel i forskning, samt i utviklingen av helsetjenestene.
I gjennomgangen av 2023-rapporten blir det tydelig at svært lite av dette har blitt fulgt opp. Verken innen forskning, helseutdanningene eller i beslutningsprosessene er det noen som sikrer at kjønnsperspektivet får plass.
Jeg er selv sykepleier - utdannet og praktisert i åra mellom de to kvinnehelseutredningene. Ikke på noe tidspunkt i utdanningen min eller på de utallige fagdagene på sykehuset har jeg lært noe om risikoene kvinner blir utsatt for ved at helsevesenet vårt ikke er tilpasset dem.
Nå, i arbeidet med boka «Diagnose: kvinne», har jeg satt meg inn i feltet og ser systematikken i det: Kvinner får oftere bivirkninger av medisiner, blir oftere seint diagnostisert og får rett og slett dårligere hjelp i systemet.
Enda en manne-helseminister?
Den kunnskapen har myndighetene hatt i 25 år.
Vi vet at kvinner i mange tilfeller burde hatt lavere doser medisiner og vaksiner, men likevel fortsetter praksisen med å rulle ut kjønnsnøytrale doseringer.
Vi vet at en stor andel kvinner får skader etter fødsel, og vi vet hva som skal til for å forebygge, oppdage og behandle. Likevel gjøres det minimalt.
Vi vet at mange kvinners hjertesykdom ikke plukkes opp fordi blodtrykksverdien vi vurderer risikoen etter er lagd for menn. Likevel lages det ikke kjønnsspesifikke retningslinjer.
Vi vet at syklus og hormonpåvirkning påvirker effekten av en rekke medisiner og sykdom, men kunnskapen er ikke tatt i bruk i råd og behandling.
Jeg kunne fortsatt, men poenget er: Mer forskning vil ikke hjelpe hvis den ikke følges opp med en faktisk interesse for endring både i fagmiljøene og hos myndighetene.
«SÅ vondt er det ikke, eier du ikke smertetoleranse?!»
Vi kan ikke lenger sitte med hendene i fanget og vente på at ny forskning skal endre noe.
Kvinnehelse er ikke nisjemedisin. At behandling og utredning er tilpasset kvinner kan ikke være avhengig av spesielle bevilgninger - det må være et selvfølgelig krav vi stiller i alle ledd av helsetjenestene.
Vi trenger ikke mer utredning. Løsningene har ligget der siden 1999. Like viktig som penger til kvinnehelseforskning på statsbudsjettet er at regjeringen begynner å stille krav om kjønnsbevissthet til dem som utvikler helsetjenestene - både sykehusene, den farmasøytiske industrien og sine egne direktorater.
