Helter uten land

Når Dagbladet i disse dager ber deg stemme fram vår neste nasjonale idrettshelt, er det noe som ikke stemmer. Og det er neppe idrettsstjernene det er noe i veien med.

PÅ LISTA over dem du kan stemme fram som nye nasjonale idrettshelter, finnes både verdenskjente fotballnavn, en ung golfspiller med uttalt målsetting om å bli kvinnenes Tiger Woods, en jevngammel syklist allerede i tetkamp i Tour de France og en rallyfører som de neste tiårene kommer til å dominere bil- annonsene kloden rundt. Nå er det altså ikke prestasjonene det står på. Norske idrettsstjerner har endelig fått talent, ressurser og innsatsvilje nok til å vinne selv i de største internasjonale sportsgreinene. Men de vinner for seg selv.

SELVE AVSTEMNINGEN er et tegn på at noe er galt med idrettsunderet Norge - pionerlandet som på hele 1990-tallet ble hentet fram som prakteksempelet på hvordan gjøre sportslig gull av noen millioner gråstein. For nasjonale idrettshelter stemmes ikke fram. De bæres fram. Helst langt nede fra som Goran Ivanisevic, den kroatiske tennisspilleren som etter en mislykket sesong fikk være med i Wimbledon bare på arrangørenes gode skjønn. Etter seieren ble han hyllet av hundretusener hjemme i Split i går kveld. Ivanisevic var Kroatias flaggbærer under Barcelona-OL i 1992, den gangen landet bare var noen måneder gammelt og idrett, flagg og nasjon var en hellig treenighet.

SLIK ER DET FORTSATT i et land der helte-status ikke er på valg: - En av de største dagene for Kroatia, oppsummerer hovedpersonen foreløpig tennistriumfen. Den mer presise analysen kommer Goran muligens tilbake til etter å ha sovet på det: - Fordi jeg ikke har sovet etter seieren, har jeg heller ikke våknet opp. Jeg trenger å sove og så våkne for å skjønne at dette er sant, beskriver han lykkerusen.

EN GANG VAR DET slike idrettshelter vi nordmenn også ville ha. De skulle bekrefte oss selv, eller rettere sagt: Drømmebildet av oss selv som et hardt arbeidende folk, selvstendige kvinner og menn fra enkle kår som vant vår rett mot overmakten. Idrettsbevegelsen selv er bygd på den plattformen. Det frivillige skyttervesenet var starten på Norges Idrettsforbund, og da vi slapp å skyte på svenskene langs riksgrensa, ble den tidligere kolonimakten hovedmotstander på de ulike idrettsarenaene.

NORSK IDRETTSHISTORIE er en eneste lang bekjennelse i nasjonsbygging med lokale templer i Holmenkollen, på Bislett, Ullevaal og Lillehammer. Der ble mytene om det norske skapt, og nåde den idrettsstjerne som ikke skjønte sin rolle i ritualet. Husker du forresten Rolf Falk-Larssen? Nei, selvsagt ikke, fordi den siste norske verdensmesteren på Bislett var så suveren i mesterskapet i 1983 at han allerede hadde vunnet før det avsluttende milløpet. Fullstendig historieløs tok han derfor sjansen på å skli bedagelig gjennom 10000-meteren og syndet mot det norske idrettsbudet om at gleden på denne jord best måles i flest mulige minutters pine. Verdensmesteren ble pepet ut av en samlet nasjon. Sånt gjorde man bare ikke.

NÅ GJØR MAN akkurat som man vil. Sannsynligvis var bare Falk-Larssen litt for tidlig ute. Hans individualitet hadde passet dagens sosiale takt og tone. Selv Drillos dugnadsgjeng som pleide å vinne landskamper i fotball, er oppløst til fordel for den enkelte spillers forgodtbefinnende. For unge, ambisiøse proffer med spennende arbeidsplasser i internasjonale storkonsern er ikke landslaget drømmen lenger. Med et svakere felles mål forsvinner dydene fellesskapet krever. At disse dydene tilfeldigvis også er suksesskriteriene i fotball, er en annen historie. Poenget er ikke heltene som ikke trenger oss lenger. Det er det at vi ikke trenger dem.

FOR MENS kroatene danset i glede med sin Wimbledon-vinner i går kveld, merket vi knapt at det inntil nylig uflidde bondelandet Norge ble kåret som verdens mest vellykkete nasjon av FN i konkurranse med absolutt alle. Seieren kom i greinene «levealder», «utdannelse» og «brutto nasjonalprodukt pr. innbygger». Bare et snaut tiår etter at Gro Harlem Brundtland oppsummerte all den norske idrettssuksessen med det lett pompøse utsagnet «det er typisk norsk å være god», tok vi blasert imot kåringen som et tegn på det vi i grunnen allerede visste.

KANSKJE VAR var denne kåringen på Vestbanen i Oslo i går det endelige tegnet på at de norske idrettsheltene nå er uten land. Vi som er oss selv nok, trenger knapt noen helter. Men kan du likevel være så sporty å krysse av for en idrettsstjerne eller to lenger bak i Dagbladet?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.