Få ting innen presseetikken engasjerer mer enn spørsmålet om identifisering av personer som er involvert i straffesaker.
I Vær varsom-plakaten punkt 4.7. er identifiseringsspørsmålet omtalt på denne måten: «Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold …» Videre maner bestemmelsen til varsomhet med identifisering i saker på tidlig stadium av etterforskning, i saker om unge mennesker og at det tas hensyn til fornærmede eller familiemedlemmer av den som omtales.
I de aller fleste straffesaker bruker ikke redaktørstyrte medier navn i det hele tatt. Diskusjonen kommer vanligvis opp i alvorlige volds- og sedelighetssaker, i drapssaker eller i saker der personen har en spesiell samfunnsrolle.
Gjeldende praksis er at ingen lovbrytere under 18 år identifiseres med navn. I saker der for eksempel et offer for seksuallovbrudd kan identifiseres, fordi navnet på lovbryteren blir kjent, er også mediene varsomme. Noen ganger er det et argument for identifisering at det er forvekslingsfare med andre. For eksempel kan det rette mistanke mot uskyldige å skrive om «en ordfører fra Agder».
Det er også lavere terskel for å identifisere personer med spesielle autorisasjoner, som leger og advokater. De har stor innflytelse på folks liv og det kan være berettiget å gjøre potensielle klienter og pasienter oppmerksomme på det de er involvert i.
Identifisering er også en videreføring av rettspleiens offentlighetsprinsipp og kan bidra til å sikre rettssikkerheten. For eksempel ved at det kommer fram nye opplysninger til gunst for en tiltalt eller at fornærmedes rettigheter blir bedre ivaretatt.
Dessuten må det vurderes på hvilket stadium saken er på når et navn skal publiseres. Johny Vassbakk, som denne uka møter i lagmannsretten, tiltalt for drapet på Birgitte Tengs, ble pågrepet for snart to år siden. De fleste redaksjoner visste umiddelbart hvem han var og hva han het, men ingen redaktørstyrte medier brukte navnet hans på det tidspunktet. Han ble omtalt som en 50-åring fra Karmøy og omtalen kunne også gi publikum noen andre hint om hvem han var, blant annet fordi det ble skrevet at han var hundeinteressert.
Først da tiltalebeslutningen var klar et år seinere brukte noen medier, blant annet Dagbladet, navnet hans. Andre ventet til domfellelse i tingretten, selv om dommen ikke var rettskraftig. Vassbakk er fortsatt ikke endelig dømt for noe som har med Birgitte-saken å gjøre. Haugesunds Avis er blant dem som ennå ikke har brukt navn på mannen.
Så kommer vi til forrige ukes PFU-sak, der TV 2 var klaget inn av advokaten til den tidligere kommunelegen i Frosta. I februar i år hadde de en rekke reportasjer om legen, som på det tidspunkt var siktet for å ha misbrukt stillingen for å oppnå seksuell omgang med 61 kvinner. En rekke av sakene omfattet voldtekt. TV2 drev nitid, grundig journalistikk på saken. Den besto blant annet av intervjuer med fornærmede og bistandsadvokater, innsynsbegjæringer og etterprøving av hvordan politi og kommune har håndtert saken. Uten at det direkte kan tilskrives TV2s grundige dekning var antallet fornærmede i mai kommet opp i 89.
Det skal nevnes at verken Dagbladet eller andre medier så langt har brukt navn på siktede, men som ellers i presseetikken er det ikke bare ett svar som er det riktige her. Hver redaksjon har gjort vurderinger ut fra de samme kriterier og landet på forskjellig resultat. Generelt sett er mediene langt mer tilbakeholdne med å identifisere nå enn for 20–30 år siden, for ikke å snakke om i mellomkrigstida. Resultatene de forskjellige redaktørene kommer til, er også en måte å få vist fram det norske mediemangfoldet på. Mediene går ikke i takt og hver enkelt sjefredaktør er personlig ansvarlig for vurderinger og publiseringer.
Klager mente at saken var på et for tidlig stadium og viste til at siktede ikke var avhørt om de konkrete enkeltsakene og at han er nektet innsyn i viktige dokumenter. Det ble vist til at taushetsplikten hindret legen fra å kommentere mange av anklagepunktene.
PFU ga legen medhold og mente at det ikke forelå et berettiget informasjonsbehov som gjorde det nødvendig å bruke navn og bilde når legen bare hadde status som siktet.
Å være siktet i en slik sak er ikke noe «bare». Det indikerer at saken har gått fra mistanker og anmeldelser til en kvalifisert oppfatning av at det kan foreligge skyld. Det utløser også rett til bruk av ransaking og andre midler og det gir siktede rett til advokat. TV2s egne undersøkelser bekreftet mye av innholdet i siktelsen og at dette kan være en vaneforbryter, som har holdt på i mange år.
Selv om presseetikken flytter seg i tråd med samfunnsutviklingen, har PFU gjennom sin avgjørelse snevret inn rommet i kriminaljournalistikken for mye. Langt på vei har de latt seg styre i en moralsk retning gjennom sin belærende formulering av hva som er berettiget. Det alvorlige her er at PFUs avgjørelser er med på å sette standard for hvordan pressetikken skal forvaltes framover. Med denne avgjørelsen blir det problematisk, fordi den fratar redaksjonene mulighetene til i det hele tatt å gjøre nødvendige, etiske vurderinger.
