DEBATT

New Zealand og corona

Her er alt «normalt»

Frihet for noen kan bety ufrihet og sykdom for andre.

NESTEN SOM VANLIG: Til tross for protester mot radikale tiltak i vår, sto statsminister i New Zealand, Jacinda Ardern, og politikerne uredde på sitt. I dag har de 80 prosent støtte i befolkningen som kan leve et tilnærmet normalt liv med få begrensninger, skriver innsenderen. Foto: Marty Melville / AFP / NTB
NESTEN SOM VANLIG: Til tross for protester mot radikale tiltak i vår, sto statsminister i New Zealand, Jacinda Ardern, og politikerne uredde på sitt. I dag har de 80 prosent støtte i befolkningen som kan leve et tilnærmet normalt liv med få begrensninger, skriver innsenderen. Foto: Marty Melville / AFP / NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Jeg leser at en sykehuslege sier som det er – vi er i en krig. En krig mot en usynlig fiende som er smartere enn oss. Den har krigsstrategier som er vanskelig å forutse, og er i stand til å lamme samfunn, ja hele kontinenter, ved å gjøre oss syke. Vi er i en krig mot corona.

En effektiv krig mot en pandemi forutsetter radikale og nesten brutale krisetiltak for å lykkes å vinne. Jeg tror vi ville tåle det, vi er en robust nasjon, fysisk og psykisk. Men når unntakstilstanden vedvarer, tærer det på folks tålmodighet og dugnadsånd og forlenger lidelsen.

Tilbakeholdenhet med effektive restriksjoner fører med seg en seigpining og utarming av næringslivet fordi samfunnet går på halv motor. Verken økonomien eller menneskene blir friskere når det trekker i langdrag. Ingen i en krig lurer på om det er hensiktsmessig å gå i tilfluktsrommet under et bombeangrep, eller bebreide myndighetene at forretningslivet er midlertidig skadelidende under et kuleregn, slik som virusskeptikerne synes å gjøre med hensyn til myndighetenes påbud for å beskytte befolkningen under pandemien.

WHO-sjefen anbefaler: Look to New Zealand! Et demokratisk land med 5 millioner innbyggere, der det også i vår var protester mot stengte grenser og radikale tiltak for å kvele smittespredningen, men der var politikerne uredde og sto på sitt, og i dag har de 80 prosent støtte i befolkningen som kan leve et tilnærmet normalt liv med få begrensninger. Ved en glipp unnslapp to kvinner, hjemkommet fra høysmittede UK, karantene, og kjørte gjennom landet i bil, hvilket medførte at helseministeren måtte gå av!

De negative økonomiske konsekvensene av de strenge restriksjonene i den radikale nedstengningstiden var visstnok bare svakt høyere enn i andre land, og er allerede i dag i bedring. Og det er også folkehelsen med praktisk talt ingen smittede, og færre enn 30 dødsfall. Men fortsatt er landets grenser godt bevoktet.

Ingen andre vestlige land gjør det samme så vidt jeg vet. Skyldes det manglende samkjørte internasjonale tiltak for å hindre spredningen? Det er jo ikke første gang i historien verden opplever en farsott? Og hjelper det på effektiviteten i kampen mot sykdomspredningen, med endeløse detaljerte nasjonale debatter om smittetiltak og lovhjemler mot inngripen i privatlivet under en pandemi når viruset verken respekterer landegrenser eller folks privatliv?

Men en stor takk til alle som utsetter seg for belastningen ved å ta vare på coronasyke mennesker, og kjenner på egen kropp hvor vanskelig det er å hjelpe andre i et samfunn hvor de fleste ønsker å være med på å bestemme det meste. Deres innsats er beundringsverdig men ikke misunnelsesverdig.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer