Riksrettssaken er en anledning til å ta et oppgjør, og vise hvor grensene går. Nei, denne gangen skriver vi ikke om Donald Trump, men om danskenes tidligere innvandringsminister Inger Støjberg. Politikeren fra det liberal-konservative partiet Venstre hadde ansvaret for innvandringspolitikken fra 2015 til 2019, og var i disse årene pådriveren for en stadig mer «stram» innvandringspolitikk, som de sier i Danmark. De femti første innstrammingene ble feiret med marsipankake i departementet.
Denne iveren og sansen for symbolikk i innvandringspolitikken har en tendens til å utfordre – og sprenge – grensene for menneskerettighetene.
Nettopp dette kan se ut til å ha skjedd også med Inger Støjberg.
I 2016 kom nyhetsrapporter om at par der kvinnen var under myndighetsalder – 18 år – levde sammen på danske asylmottak. Støjberg kunne selvsagt ikke akseptere dette, og rykket straks ut mot «barnebrudene». De skulle straks adskilles, og gjerne flyttes til ulike deler av landet.
Ifølge opprullingen som siden har foldet seg ut i danske medier, lyttet ikke Støjberg på advarsler og innsigelser fra eksperter i eget og andre departement. Det ble påpekt at mange av de 21 parene hadde felles barn, flere var gravide, aldersforskjellen var i gjennomsnitt sju år – den største var 13 år og den minste var ett år. Ett av parene var også viet i Danmark.
Det ble understreket fra Justisdepartementet at det var nødvendig å vurdere de unge asylparene individuelt, før man kunne vedta adskillelse. Det kunne være et brudd på FNs barnekonvensjon. Likevel strøk Støjberg personlig et forbehold i pressemeldingen, før hun sendte ut en beordring om at samtlige par skulle flyttes fra hverandre.
Seinere kom rapporter om kraftige reaksjoner hos de unge parene, inkludert selvskading og selvmordsforsøk. I ettertid har Støjberg forsøkt å endre forklaring, om at hun i møter (som det ikke finnes referater fra) skal ha oppfordret til å ta spesielle hensyn. Menneskerettighetsbruddet innvandringsministeren tilsynelatende avfeide som teknikaliteter, hadde vist sine menneskelige konsekvenser.
Da ble saken også vanskeligere å håndtere i offentligheten. Men Støj-bergs forklaringer henger ikke ihop med dokumentasjon som viser hvordan hun underveis skal ha tvunget gjennom adskillelsen uten hensyn til internasjonale forpliktelser.
Det er ingenting som tyder på at denne saken utløser en brå kursendring i Danmark. Den markerer heller at det finnes en grense. Det overveldende flertallet i den danske nasjonalforsamlingen for å stille Støjberg for riksrett, viser også interesse for å få grensene klargjort.
Markeringen er et sunnhetstegn, og noe å merke seg for politikere i andre land – også her hjemme – som offentlig utfordrer internasjonale forpliktelser i innvandringpolitikken.
