KOMMENTARER

Thorbjørn Jagland med ny bok

Hevnen er søt

Thorbjørn Jagland begraver stridsøksen i Jens Stoltenberg.

SMÅTT ÆRLIG: I sin nye biografi beskriver Thorbjørn Jagland tyske Willy Brandt som et stort forbilde. Det samme kan ikke sies om Jens Stoltenberg. Foto: Nina Hansen / DAGBLADET
SMÅTT ÆRLIG: I sin nye biografi beskriver Thorbjørn Jagland tyske Willy Brandt som et stort forbilde. Det samme kan ikke sies om Jens Stoltenberg. Foto: Nina Hansen / DAGBLADET Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

La det med en gang være sagt, Thorbjørn Jaglands nye selvbiografi, del 2, lever opp til forventningene. Jeg tør ikke skrive «leverer varene» siden det ville antyde et knefall for en moderne form for markedstenkning som forfatteren misliker sterkt, men her er det ikke mange dødpunkter mellom karakterdrapene.

Jagland mener selv han har skrevet en bok om sitt livslange engasjement mot våpenkappløpet. Andre vil mene at han snarere har slipt knivene før han hev seg over tastaturet. Med et slikt utgangspunkt er det ikke overraskende at det er generalsekretæren i NATO som er skurken. Hadde det vært en roman, ville kanskje forleggeren innvendt at det nesten var for mye av det gode å gi Jens Stoltenberg en slik jobb, bare for å understreke antagonistens mørke side, men her fungerer det etter hensikten.

HOLD UT: Tidligere Ap-leder, Thorbjørn Jagland, gir noen råd til Jonas Gahr Støre. Vis mer

Maktkampen mellom Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg rundt århundreskifte gikk relativt sivilisert for seg. Ingen truet med å knekke hverandre som lus, eller mobiliserte Trøndelag til revolt mot Youngstorget. Etter at Stoltenberg tok over, fortsatte Jagland å tjene partiet både som utenriksminister og stortingspresident; han fikk prestisjevervet som leder av Nobelkomiteen, før også han ble promotert til en internasjonal toppjobb som generalsekretær i Europarådet. Innimellom kom det riktignok signaler om at stridsøksen langt i fra var begravet mellom Strasbourg og Brussel - heller ikke Europa var stort nok for dem begge - men begge sider av historien var fortalt i utallige medieoppslag, biografier og dokumentarer. Er det mer å snakke om?

Å, ja. De lange linjene er ennå ikke trukket. Jagland er en norsk mester i lange linjer, noe resten av boka viser når han tar for seg den utenrikspolitiske utviklingen de siste par tiåra. Han er særdeles kunnskapsrik, belest og har interessante analyser når han selv tar et skritt tilbake. Han liker å tenke stort. Men han kvier seg ikke for å skrive smått.

Den norske deltakelsen i bombingen av Libya var et fatalt maktmisbruk, og det er ikke vanskelig å være enig i Jaglands harde fordømmelse av det han kaller «det største utenrikspolitiske feiltrinn siden annen verdenskrig». At han legger ansvaret på Stoltenberg, er det heller ingenting å si på. Det hadde likevel vært interessant om han, som tidligere statsminister og utenriksminister, kunne gi innblikk i hvordan en slik beslutning fattes. Han forklarer selv beslutningen om å delta i Afghanistan med at «som NATO-medlem har du ikke noe valg». I stedet brukes Libya-bombingen til å fremstille Stoltenberg som en entusiastisk hauk og rævdilter, en beskyldning hvem som helst kunne forfatte.

Bombingen av Libya førte for øvrig til at den tidligere Ap-lederen i all hemmelighet stemte SV i valget i 2013.

Siden har det eskalert, skal vi tro. Som generalsekretær i NATO omtales Stoltenberg som Donald Trumps juniorpartner og haleheng, en pådriver for opprustning. Og han gjør det «med det samme smittende engasjement han viste for å bombe Libya, bygge gasskraftverk, gjøre en månelanding, vaksinere barn og kjempe mot avskoging i Amazonas».

Unødvendig å si er Jagland sterkt kritisk til Stoltenbergs hjertebarn, vaksineprogrammet Gavi, som er finansiert sammen med Bill Gates.

En liten historie om at Jens Stoltenberg anskaffet seg en «fancy» Mini Cooper som firmabil til ren forlystelse, blir til en fortelling om Arbeiderpartiets forfall, i kontrast til da familien Jagland pakket seg sammen i en liten Morris Minor og dro på telttur. Andre partifeller får også sitt pass påskrevet; selv hans barndomsvenn og forlover, Martin Kolberg, som han av uforklarlige grunner røk uklar med, får noen smålige stikk.

I det hele tatt levner han ikke dagens Ap mye ære, selv om han motvillig stemte på partiet i høstens valg (han vurderte å stemme SV igjen som følge av FNs klimarapport). Noe av kritikken vil mange på venstresiden nikke til, men Jagland viser liten vilje til å se sin egen rolle i utviklingen. Som partileder var han med på delprivatiseringen av Statoil, men hevder at «det var umulig å protestere». I den grad det skjedde feil på hans vakt, hadde han ikke valg. Og Obama var en verdig fredsprisvinner.

Thorbjørn Jagland har hatt en bemerkelsesverdig politisk karriere og kunne ha hevet seg over trangen til å gjengjelde enhver urett, innbilt eller ikke. I stedet har han skrevet en utleverende ærlig bok om slik han ser det. Joda, Jagland leverer.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer