La det med en gang være sagt, Thorbjørn Jaglands nye selvbiografi, del 2, lever opp til forventningene. Jeg tør ikke skrive «leverer varene» siden det ville antyde et knefall for en moderne form for markedstenkning som forfatteren misliker sterkt, men her er det ikke mange dødpunkter mellom karakterdrapene.

Jagland mener selv han har skrevet en bok om sitt livslange engasjement mot våpenkappløpet. Andre vil mene at han snarere har slipt knivene før han hev seg over tastaturet. Med et slikt utgangspunkt er det ikke overraskende at det er generalsekretæren i NATO som er skurken. Hadde det vært en roman, ville kanskje forleggeren innvendt at det nesten var for mye av det gode å gi Jens Stoltenberg en slik jobb, bare for å understreke antagonistens mørke side, men her fungerer det etter hensikten.

Maktkampen mellom Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg rundt århundreskifte gikk relativt sivilisert for seg. Ingen truet med å knekke hverandre som lus, eller mobiliserte Trøndelag til revolt mot Youngstorget. Etter at Stoltenberg tok over, fortsatte Jagland å tjene partiet både som utenriksminister og stortingspresident; han fikk prestisjevervet som leder av Nobelkomiteen, før også han ble promotert til en internasjonal toppjobb som generalsekretær i Europarådet. Innimellom kom det riktignok signaler om at stridsøksen langt i fra var begravet mellom Strasbourg og Brussel - heller ikke Europa var stort nok for dem begge - men begge sider av historien var fortalt i utallige medieoppslag, biografier og dokumentarer. Er det mer å snakke om?