Allemannsretten og strandsonen kan vekke engasjement og harme hos enhver, men Dagbladets leder 5. september var populistisk til et fordummende nivå.
Å sammenligne gamle, opparbeidede hager i indre Oslofjord med nyere tids nedbygging og snikprivatiseringer i andre kystkommuner er en historieløs og lite hjelpsom overforenkling av et sammensatt problem.
Det vitner om en manglende forståelse for det grunnleggende trekket ved allemannsretten: Den gjelder bare i utmark, og utmarken krymper stadig.
Ikke din «privacy»
Et gjerde ned til sjøen på Bygdøy er sannsynligvis ulovlig, sies det. Sannsynligvis ikke. Bygdøy er et gammelt villastrøk, etter Oslo-målestokk. Mange av eiendommene på Bygdøy som grenser mot sjø har hager og gjerder som ble anlagt for 100-150 år siden, lenge før allemannsretten ble nedfelt i friluftsloven og 100-meters-beltet fant sin vei inn i plan- og bygningsloven. Senere er tomtene delt opp, bygget på og inngjerdet etter søknad og tillatelse under datidens byggelover.
Lovlig etablerte hager og hustomter er per friluftslovens definisjon ikke utmark, selv om de ligger aldri så nær sjøen. Friluftsloven er klar: retten til fri ferdsel gjelder ikke i en hage.
Kollapser i Bergen
Allmennheten har like liten rett til å vandre over hagen til en villa ved Frognerkilen som et rekkehus på Lørenskog. Like it or not, mange grunneiere i Oslo er i sin fulle rett til å gjerde inn sin privacy, helt ned til sjøen. Så kan man mene sitt om fremsyntheten til grunneiere, byråkrater og politikere i gamle Aker herred som for 150 år siden ikke holdt av en stripe strand og svaberg.
Når utmark blir innmark, opphører også allemannsretten. Det er nettopp derfor det er så viktig for kystkommuner å arbeide aktivt for å bevare den kystnære utmarken og friarealene de har igjen. Her slurves det mye, og kommunenes innbyggere kan og bør forvente mer av sine politikere og administrasjon.
For når retten til fri ferdsel lovlig har opphørt, som mange steder i indre Oslofjord, for mange generasjoner siden, må ny tilgang for allmennheten kjøpes, forhandles eller eksproprieres. Det koster offentlige midler - de samme midlene som trengs til skoler, eldreomsorg og veier.
Blå-blå storeslem
Det er ikke sant at ingen kan kjøpe ut allemannsretten. Det skjedde - og skjer - hele tiden, ofte med kommunens velsignelse. Spørsmålet velgere i slike kommuner må stille seg er om de har råd til å la en slik utvikling fortsette.
Hvor skaden allerede har skjedd er det tvert imot slik at allmenn ferdsel er verken lovbeskyttet eller gratis. Spørsmålet en Oslo-velger må stille seg er om det er verdt prisen å kjøpe det tilbake.
