Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer
Min side Logg ut

Historien er for alle

VI HAR UTREDET

Morgenbladets eksempler på Alnæs' kildebruk i «Historien om Norge» for Gyldendal, og følger også debatten om Arnt Stefansens «Spania. Historien, kulturen og menneskene» med interesse. I debattene anvendes ord som «plagiat», «avskrift» og «sitat» om Alnæs' kildebruk, og «parallelltekster» brukes om Arnt Stefansens benyttelse av kilder. Sakene har det til felles at forfatternes kritikere synes de går for langt i gjenbruk av andres tekster.

Debatten er preget av at kritikerne har manglende forståelse for det rettslige landskap de beveger seg inn i. Etter vår vurdering er det på tide med et innlegg om hvilke rettsregler som gjelder for gjenbruk av historiske kilder.

«PLAGIAT» ER IKKE

et rettslig begrep, selv om Hustad henviser korrekt nok til opphavet. Begrepet stammer fra antikken; den romerske poeten Marcus Valerius Martialis (40 - 100 e.Kr.) sammenlignet uhjemlet bruk av hans dikt med barnerov - plagium - tyveri av hans åndelige barn. Og her er vi ved sakens kjerne - et dikt er som regel dikterens åndelige barn, men historien er ikke historikerens åndelige barn.

Opphavsretten til, og gjenbruken av, litterære verk - både skjønnlitterære og faglitterære - er regulert av åndsverkloven (lov av 12. mai 1961 nr 2.) Opphavsretten bygger på et prinsipp om balanse mellom opphavsmannens incitament til å skape, og allmennhetens rett til benyttelse av det skapte verk. Opphavsmannens økonomiske og ideelle interesser avgrenses mot samfunnets rett til å låne av materialet vederlagsfritt og uten å spørre, der lovgiver har funnet at andre hensyn enn forfatternes interesser er mer fremtredende (herunder de såkalte lånereglene i kap 2). Ytringsfrihet og sikring av fri flyt av informasjon er eksempler på slike hensyn, for å sikre demokrati og allmennopplysning.

En forfatter får uansett ikke noen enerett til de faktiske opplysninger han gjengir, eller den idé, dramaturgi eller intrige som benyttes i en litterær tekst. Han får kun vern for den særegne form han gir verket. Opphavsretten gir et formvern, ikke et innholdsvern.

DET ER HELLER IKKE

enhver frembringelse som får vern etter åndsverkloven. En forutsetning er at frembringelsen har såkalt «verkshøyde», det vil si at den ligger på et visst kunstnerisk nivå.

Når det gjelder faglitteratur, er det god skikk å gjengi faktum på en tilnærmet objektiv og beskrivende måte. Dette innebærer at fremstillingen ofte får mindre preg av forfatterens kunstneriske stemme enn hva tilfellet er for skjønnlitterære verk, og dette kan påvirke det opphavsrettslige vernet til faglitteraturen.

I professor Rognstads lærebok i opphavsrett fra 2004 uttales følgende om verkshøydekravet til faglitteratur:

«Også faglitteratur kan være åndsverk, men i motsetning til skjønnlitteraturen har man her normalt mindre spillerom med hensyn til hva som skal beskrives språklig. Dette kan påvirke verkshøydevurderingen. Det er grunn til å presisere at faglige synspunkter og faktiske opplysninger i seg selv ikke kan beskyttes under opphavsretten. Det er kun det språklige uttrykk fagstoffet får, samt den disponering og systematisering av stoffet som ikke er bestemt av innholdet eller som på annen måte 'gir seg selv', som kan resultere i et faglitterært åndsverk.» Ole Andreas Rognstad «Fragmenter til en lærebok i opphavsrett», Oslo 2004, side 35

OVENSTÅENDE INNEBÆRER

at enhver kan gjenbruke faktiske opplysninger fra andres verk, så lenge man ikke gjenbruker en opphavsrettslig vernet form fra en annen forfatter. Dette skillet mellom innhold og form er ofte vanskelig å trekke, men blir lettere om man tenker seg at kildeforfatterne også i sin tur har benyttet seg av retten til å gjenfortelle historiske hendelser, og at ingen kan få enerett på historiske fakta. Slik gjenbruk kan foretas uten at sitatreglene kommer til anvendelse.

Det rettslige plagiatbegrepet er ulovlig eksemplarfremstilling (kopiering). Eksemplarfremstilling av andres vernete materiale er ulovlig dersom den foretas uten samtykke fra opphavsmannen (åndsverklovens § 2). Sitat er imidlertid tillatt, dersom det foretas innenfor visse rammer (ål § 22).

Selv om den opprinnelige teksten har verkshøyde, kan verket imidlertid benyttes slik at et nytt og selvstendig verk oppstår, uten den opprinnelige opphavsmannens samtykke. For å sette det på spissen er det med andre ord lov til å «klippe og lime», dersom det man bruker ikke representerer ulovlige eksemplarfremstillinger eller ulovlige sitater, og man bygger et selvstendig verk rundt inspirasjonskilden.

OM MAN LÅNER

fra et vernet verk og ikke skaper et nytt og selvstendig verk, kan sitatretten benyttes. Sitatretten er nedfelt i åndsverkloven § 22, og innebærer at man har rett til å sitere i samsvar med god skikk, og i den utstrekning formålet betinger. Begge normene gir anvisning på såkalte rettslige standarder, det vil si normer som finner sin nærmere utpensling i det praktiske liv og gjennom domstolenes prøving av reglene. Det er lite rettspraksis på området, men uansett kan det slås fast at «god skikk» varierer med genre. At folkeopplysning er et legitimt formål, er åpenbart.

Det er altså sentralt ved vurderingen av gjenbruk, at dersom man skal anses å «sitere» i lovens forstand, er det historieforfatterens form som benyttes i gjenbruken. Opplysningene i kilden som sådan, kan man anvende fritt.

Kildehenvisningsplikten fremgår av lovens §§ 3 og 11, og denne plikt skal også avpasses i forhold til «god skikk». Det er ikke grunnlag for et generelt krav til gjengivelse av kilder i løpende tekst i populærvitenskapelige verk, da dette ikke kan anses som «god skikk». En løpende henvisning til kilder i en fremstilling som Alnæs' ville forstyrre leserens nærvær til teksten. I et mer vitenskapelig fundert verk derimot, vil henvisningsplikten være strengere, da genren og bruken tilsier en mer etterrettelig kildehenvisning.

DET KAN SYNES

Det kan synes som om den underliggende kritikken er at Alnæs og Stefansen benytter kilder på en slik måte at deres verk kommer i direkte konkurranse med kildeverkene, og at dette i seg selv er illojalt. Vi har ikke undersøkt Stefansen-saken, men når det gjelder Alnæs' «Historien om Norge» er det etter vår vurdering klart at han driver folkeopplysning på en måte som ikke konkurrerer direkte med hans kilders økonomiske eller ideelle interesser. Historien om Norge har vunnet et publikum som neppe hadde søkt de «tyngre» historieverkene, og hans omfattende kilderegistre bidrar etter vår vurdering heller til å spre kjennskap til et mangfold av historiske verker som ellers hadde forblitt ukjente for den alminnelige leser.

annonse

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media