Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer
Min side Logg ut

Hjerterommet

Ved siden av at mange mennesker får hjelp og nytt håp, kan TV-aksjonen synliggjøre politikernes svikt og stille spørsmål ved politiske prioriteringer.

DAGENS TV-AKSJON

får oss til å vende blikket mot våre nære omgivelser. Når det kommer en bøssebærer på døra, ber han eller hun ikke om penger til en som ligger i grøftekanten et sted i Afrika eller Asia, men til en som har det vondt i vårt eget nabolag. Det kan vekke forundring, for skulle ikke velferdsstaten ta seg av dette? Betaler vi ikke skatt for at velferdsstaten skal ordne opp i disse problemene?

Det var visjonen og sosialpolitikkens mål. Dette er sagt så ofte og så innstendig gjentatt av nye generasjoner av politikere at det tilsynelatende ikke er rom for tvil; velferdsstaten er en realitet. Derfor er det ikke bare bøssebærernes bønn som på et vis er overraskende, også den siste ukas skattedebatter etterlater seg spørsmål om velferdsstatens tilstand: Vi diskuterer forholdet mellom fattige og rike med en styrke som vi må tiår tilbake for å finne maken til. Forskjellene øker. År etter år. Dagens oppfordring til hver enkelt av oss om å gi, utfordrer oss også som fellesskap og samfunn. Den politiske undertonen er tydeligere enn regjeringen trolig setter pris på.

DERFOR ER

professor Per Fugellis ærend her i Dagbladet fredag ikke bare ralling fra en gammel sosialmedisiner som repeterer sitt tema. Når han minner om viktigheten av at hjerterommet utvides i Stortinget, beskriver han en utvikling der vi i «politikken, ikke individets snillhet eller slemhet, finner de alvorligste truslene mot menneskenes psykiske helse i landet». Det må være til ettertanke for Bondevik-regjeringen at den la fram et statsbudsjett som av alle mulige temaer for diskusjoner endte i en debatt om fattige og rike. Det vil være en grov undervurdering av velgerne å forklare dette med svartmaling, misnøye og medienes ensidighet. Regjeringen kan ikke akkurat karakteriseres som en kompromissløs forsvarer av de svakeste leddene i samfunnet.

VED SIDEN AV

at mange mennesker får hjelp og nytt håp, kan TV-aksjonen synliggjøre politikernes svikt og stille spørsmål ved de politiske prioriteringene. Det er et interessant paradoks at de som skal forvalte midlene vi samler inn i dag, Rådet for psykisk helse og Kirkens Bymisjon, i en politisk kontekst er sterkere og tydeligere forsvarere av velferdsstaten enn dagens regjering. Mens regjeringen for eksempel vil målstyre tiltak for fattige, vil de framheve at rettferdighet best kan fyllestgjøres gjennom universelle tiltak. Per Fugelli har et poeng når han ved flere anledninger har sitert KrF-leder Dagfinn Høybråtens ord: «Vi skal spisse den sosiale profilen og bli et parti som bøyer seg helt ned for å tjene de aller minste.» Dette oppfatter Fugelli som klissen, kristelig veldedighet. Han overser imidlertid at den kirkelige diakonale tenkning i dag er en ganske annen enn dette, og her er vi ved et av de punktene der Kristelig Folkeparti ikke har fulgt med i timen når det gjelder utviklingen i eget baklandskap.

EN REKKE

kirkeledere var motstandere av velferdsstaten til langt ut på 1960-tallet, fordi de mente at dens poengtering av rettferdighet truet den kristne nestekjærlighets- og barmhjertighetstanke. Som et resultat av blant annet profesjonalisering og økt økonomisk hopehav med nettopp velferdsstaten er spørsmålet om rettferdighet det mest sentrale når både biskoper og for eksempel Kirkens Bymisjon hever samfunnsrøsten. Nestekjærlighetstanken er der selvsagt, men først og fremst som et bud til hver enkelt. Samfunnet må derimot styres etter rettferdige ordninger, ikke minst i forholdet mellom rik og fattig.

SATT PÅ SPISSEN

kan det ut fra dagens diakonale syn påstås at velferdsstaten er det nærmeste vi noen gang har vært et kristent samfunn i Norge.

Skal vi få politikere og en regjering som holder fast i tanken om en velferdsstat og som våger å prioritere deretter, kreves det engasjement og frivillighet. Velferdsstaten må aldri bli noe som bare overlates til andre, som om den allerede er betalt gjennom skattetrekkene. Da forvitrer den. Også derfor er det viktig å åpne døra og putte noen kroner i bøssa.

annonse

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media