DAGENS TV-AKSJON

får oss til å vende blikket mot våre nære omgivelser. Når det kommer en bøssebærer på døra, ber han eller hun ikke om penger til en som ligger i grøftekanten et sted i Afrika eller Asia, men til en som har det vondt i vårt eget nabolag. Det kan vekke forundring, for skulle ikke velferdsstaten ta seg av dette? Betaler vi ikke skatt for at velferdsstaten skal ordne opp i disse problemene?

Det var visjonen og sosialpolitikkens mål. Dette er sagt så ofte og så innstendig gjentatt av nye generasjoner av politikere at det tilsynelatende ikke er rom for tvil; velferdsstaten er en realitet. Derfor er det ikke bare bøssebærernes bønn som på et vis er overraskende, også den siste ukas skattedebatter etterlater seg spørsmål om velferdsstatens tilstand: Vi diskuterer forholdet mellom fattige og rike med en styrke som vi må tiår tilbake for å finne maken til. Forskjellene øker. År etter år. Dagens oppfordring til hver enkelt av oss om å gi, utfordrer oss også som fellesskap og samfunn. Den politiske undertonen er tydeligere enn regjeringen trolig setter pris på.