Jeg sitter her stolen min, i et rom fylt med fremmede mennesker og ukjente gjenstander. Det er som om virkeligheten er i ferd med å smuldre opp rett foran nesa på meg. Jeg er fanget i en labyrint av mine egne minner og opplevelser, og de kommer tilbake, igjen og igjen.
Livet mitt har blitt et evig kaos av øyeblikk som sklir inn i hverandre. Det er ikke mulig å lengre forstå hva som er virkeligheten. Det føles som jeg har mistet nøkkelen til døra som leder meg til min fortid. Hvem var jeg egentlig og hvem har jeg blitt?
Jeg våkner ofte om natta, hjertet mitt hamrer som ei tromme i nattemørket. Disse marerittene er ikke bare nattlige besøk fra spøkelser fra min fortid, men også de sanne hendelsene som har formet meg til den jeg er. Jeg ser igjen den skremmende natta hvor jeg som ung jente måtte flykte fra et krigsherjet land, hvor både tårene mine og alt som jeg hadde kjært ble vasket bort i regnet. Jeg ser også min kjære ektemann, som jeg tok farvel med på sykehuset etter et langt liv sammen. Er han også blitt borte i denne forvirrende labyrinten? Det er umulig å se ansiktet hans i all denne tåka.
Hvorfor er det så vanskelig?
Når jeg våkner fra disse marerittene og roper ut i frykt, så kommer det alltid noen for å hjelpe meg. Jeg prøver å fortelle om redsel og frykt, men jeg klarer ikke å få dem til å forstå. De ser på meg med bekymrede øyne, men forstår de virkelig? Kan de se at mine mareritt er ekko av et liv med opplevelser? Jeg er ikke utagerende, jeg er bare fanget i mine egne verste opplevelser, og jeg klarer ikke å finne veien ut.
Jeg har valgt å vie mitt liv til å hjelpe dem som er mest sårbare, de som lider av demens. Hver dag på jobb er en utfordring for å forstå og støtte disse beboerne, men noen ganger føler jeg at jeg feiler. Arbeidsnettene er preget av vikarer og en uendelig strøm av oppgaver, jeg rekker bare ikke over alt. Det er spesielt en dame, en eldre kvinne som ofte våkner om natta i frykt. Hun roper og skriker som om hun ser spøkelser. Det er hjerteskjærende å se henne slik.
Snart har hun tapt hele tjenestepensjonen
Jeg forsøker å trøste henne, men hun virker så oppskaket og forvirret. Det virker som om hun er fanget i disse marerittene og at hun ikke lenger kan skille mellom drøm og virkelighet. Jeg prøver å berolige henne og forklare at alt er trygt, men det virker som om mine ord ikke når inn.
Jeg ønsker å hjelpe henne på best mulig måte, men noen ganger føler jeg meg maktesløs. Jeg vil at hun skal føle seg trygg og beskyttet, men det er som om hun lever i en annen verden. Det er vanskelig å vite hvordan man best kan støtte noen som er fanget i en tåke av glemsel og frykt. Må tro hva hun har opplevd i livet som kan være så skremmende?
Demens er en kompleks tilstand som berører både beboere og ansatte. Det er viktig å huske at bak beboerens forvirring, er det et helt liv med erfaringer og følelser. Bak sinte ord og aggressiv atferd, er det et ønske om å kommunisere noe. Vi må prøve å bygge brua over tåka av demens, for å kunne se den enkeltes behov og ønsker. Det er vårt felles ansvar å gi disse sårbare individene den omsorgen og forståelsen de fortjener, spesielt når deres virkelighet er forskjellig fra vår egen. Den beste måten å gjøre dette på er den personsentrerte omsorgen som Livsgledehjem er et verktøy for å innføre.
Hvem har ansvaret?
Livsgledearbeidet gir informasjon om den enkelte, slik at ansatte har mulighet til å forstå hva beboerne gjenopplever fra tidligere levd liv. Slik får ansatte de beste forutsetningene for å kunne sette seg inn i beboernes situasjon og se verden fra deres virkelighet. Slik vet ansatte hva som trøster, hva som skaper trygget og hva som gir mening. Slik kan ansatte hjelpe beboeren å finne nøkkelen som leder til både fortid, nåtid og framtid.
Livsgledehjem er en sertifiseringsordning, som drives av Stiftelsen Livsglede for Eldre. Det ligger nå et forslag til å kutte mer enn 30 prosent av tilskuddet til dette arbeidet på statsbudsjettet.
Håper vi også i framtida kan bruke den personsentrerte omsorgen, til å få tåka til å trekke seg litt tilbake å se hva den skjuler. Kanskje er det en nyforelsket 20-åring, en mor, en hyggelig nabokone, en bonde eller en stolt yrkeskvinne vi finner? Hvem vet hva vi kan finne, hvis vi kan fortsette å bruke livsgledearbeidet til å se gjennom all denne tykke tåka?
