DEBATT

Karantene:

Hotell fra helvete

Jeg er sikker på at jeg ikke hadde fått corona om vi hadde kunnet dra hjem fra Gardermoen og ikke dra på karantenehotell.

KARANTENEHOTELL: Dr. Dropin på Gardermoen kan da fortelle at om vi hadde hatt egen bil på flyplassen, kunne vi dratt rett hjem. Det har vi ikke, så eldstedatter må på karantenehotell, skriver kronikkforfatteren. Foto: Torstein Bøe / NTB
KARANTENEHOTELL: Dr. Dropin på Gardermoen kan da fortelle at om vi hadde hatt egen bil på flyplassen, kunne vi dratt rett hjem. Det har vi ikke, så eldstedatter må på karantenehotell, skriver kronikkforfatteren. Foto: Torstein Bøe / NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert
Fullvaksinerte: 65.95% Første dose: 75.40%
Anne Marit Heber Nærby
Anne Marit Heber Nærby Vis mer

Vår familie på fire, mor, far og to døtre på 16 og 14 har vært på ferie på Kreta. Denne greske øya blir under oppholdet farget rødt på corona-kartet. Vi følger med og gjør alt etter boka. Vi tar test før avreise, alle er negative. Mor og far har tatt første dose og har corona-pass deretter. Ny test på Gardermoen: Vår eldste datter tester positivt på den innledende hurtigtesten. Vi skjønner selvsagt at tiltak må til, men det følgende overgikk enhver fantasi.

Eldstedatter må ta en grundigere test, den såkalte PCR-testen. Det er selvsagt ikke noe problem. Resultatet kommer ikke før om et par dager. Dr. Dropin på Gardermoen kan da fortelle at om vi hadde hatt egen bil på flyplassen, kunne vi dratt rett hjem. Det har vi ikke, så eldstedatter må på karantenehotell. Men vi har ikke lyst til å overlate henne alene et slikt sted, så det avtales at mor blir med henne, far og yngstedatter drar hjem.

Hva slags opplegg blir dette da, tenker jeg, skal ikke en smittet i isolasjon? Hadde det ikke vært bedre å få henne hjem? Det kommer en «smittetaxi» og henter oss. Vi kan ikke ta vanlig taxi. Et neste spørsmål: Kunne ikke denne «smittetaxien» kjøre oss hjem da, vi bor tross alt ikke så langt unna? «Nei, det går nok ikke.»

Eldstedatter og jeg skal altså på et hotell, vi får ikke vite hvor. Vi blir fulgt til en maxitaxi og får beskjed om at han ikke kan hjelpe oss med bagasjen, og at vi må ta på minst mulig, og sette oss bakerst. «Beklager, men det er bare sånne teite regler jeg er bedt om å fortelle dere om.»

Vi ankommer hotellet. Det vil si bakinngangen. Det er nå jeg begynner å føle meg som en blanding av spedalsk og kriminell. Ingen hjelp, ingen smil, kun enstavelses ordre.

Så kommer det totalt ubegripelige: Min datter som da har påvist coronasmitte, og jeg som var negativ og ikke fullvaksinert, skal bo sammen på et rom på ca. 15 kvm. og dele dusj og bad! Og vi får kontant beskjed: «Ikke gå ut av rommer på ti dager.» Smekk igjen døra. Jeg skjønner ikke dette: Ikke det at vi bor i et slott, men vi har hus der hun kan ha større avstand til oss andre enn på et rom på denne størrelsen?

Det at rommet var mørkt, utrivelig, med et minimalt vindu med utsikt til en parkeringsplass og et lager, gjorde ikke saken enklere. Jeg lurer også på om det er lege til stede … min datter har tross alt testet positivt, hva om hun blir veldig dårlig? Hun har også en astma-liknende tilstand … Ingen informasjon om medisinsk oppfølging. Ikke informasjon om noe som helst.

En tanke holder motet oppe: De sa jo på Gardermoen at om vi hadde privatbil, kunne vi dratt hjem. Da er det jo ingen sak, tenker jeg. Far er hjemme, der er bilen vi burde hatt på flyplassen, han kan bare hente oss i morgen. Jeg håper jeg får sove med den optimistiske tanken, men at barnet ditt har en potensielt farlig sykdom, og at du ikke aner om det er lege i nærheten gjør det vanskelig. Jeg må også innrømme at en lettere klaustrofobi også begynte å melde seg. Jeg har aldri før fått beskjed om at jeg ikke får lov til å gå ut av et rom …

Endelig er det morgen. Mannen og jeg blir enige om at det er logisk at han kan hente oss, siden det er privatbil som var det avgjørende kvelden før. Jeg ringer resepsjonen og sier at vi drar. Så begynner kafkaprosessen – ja, jeg overdriver nå, men jeg fikk følelsen som Josef K. at du slåss mot noe du ikke skjønner – du har gjort noe galt, men vet ikke hva. Og jeg er forbannet og fortvilet.

Jeg får en telefon fra en representant for Ullensaker kommune. Han kan bedrevitende meddele at Dr. Dropin tar feil om dette med privatbil. Vi må vente på resultatet av PCR-testen. Om eldstedatter er positiv, er det ti dager på hotellet, også på meg. Igjen, isolasjon? Jeg skjønner ikke logikken. «Sånn er det.»

Jeg skal være innesperret på hotellet i ti dager. Jeg kjenner faktisk en panikk stige opp i meg. Og siden det er så totalt ulogisk og at tilsynelatende ingen hører på fornuft, blir man rimelig fortvilet.

Deretter følger en telefonmaraton som det tar altfor lang tid å beskrive i detalj, men vi fikk ulik informasjon fra ulike instanser og måtte selv finne ut av hvordan vi formelt sett kunne komme oss ut. Det lyktes omsider.

Jeg meddeler resepsjonen at vi har fått godkjent karantene hjemme av bydelsoverlegen vår, og vil gjerne ut. Kan vi gå ut på parkeringsplassen og vente på far der? Nei, dere må bli på rommet til en vekter banker på døra. Da er jeg i ferd med å klikke. Jeg er ingen kriminell, dere har ikke lov til å holde meg innesperret.

KARANTENEHOTELL: Vida Lill Berge har nylig kommet hjem fra innspillingen av «Paradise Hotel», nå er hun på karantenehotell, og der snakker hun med selg selv for å få tiden til å gå. Video: Vida Lill Vis mer

Vekter kommer, og spør hva slags bil vi blir hentet med. Hva har det med saken å gjøre? Vi slipper ut da han er sikker på at det er vår bil som er ankommet. Hva skulle det ellers være? En fluktbil? Ut samme bakinngang. Noen resepsjon så vi aldri.

Eldstedatter og jeg kom oss ut av hotellhelvetet etter et snaut døgn. Det skyldtes utrettelig innsats, utallige telefoner, innsikt i regelverk, gode kommunikasjonsevner, gode overtalelsesevner og bruk av råd fra venner i relevante miljøer fra både meg og faren.

Jeg er sikker på at det sitter folk på det ulidelige hotellet urettmessig. Det er galt. Jeg er også sikker på at jeg ikke hadde sittet her i isolasjon med corona om vi hadde kunnet dra hjem og ikke dra på karantenehotell.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer