KOMMENTARER

Hurra for blackface!

Og for at kritikken ikke bare ble avfeid. Igjen.

Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu Hartberg Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

«Blackface» er ikke noe nytt i Norge, verken som overtydelig rasistisk karikering eller hvite personer som har malt seg mørkere i huden for å spille en karakter. Dette har vi lang tradisjon med, og det har blitt forsøkt kritisert i over 80 år. Den første sorte etablerte artisten i Norge, Ruth Reese, klaget på blackface på NRK i 1960.

Skuespillerne ved Nordic Black Theatre prøvde å løfte debatten da Geir Kvarme ble sminket sort, med store lepper og falske dreadlocks, i «Engler i Amerika» på Nationaltheatret i 1994. Scenekunstner og medgrunnlegger av kunstkollektivet Queendom, Hannah Wozene Kvam, prøvde å løfte debatten i 2013, etter at Else Kåss Furuseth stilte med brunkrem, afroparykk og store, røde lepper for å karikere Oprah Winfrey på TV 2s høstlansering.

Dette finnes mange eksempler. Men nå i høst har det skjedd noe nytt: Offentligheten har også plukket opp problemstillingen, etter at TVNorge ville fjerne «Nissene over skog og hei» fra arkivet sitt. Og debatten har ikke kun rast på sosiale medier, men også i de nasjonale mediene, og uttrykk som krenkehysteri og krenkorama har vært gjengangere.

Jeg mener at TVNorge ikke burde fjernet «Nissene over skog og hei». Nå har de jo også, etter stor ståhei, gjort en snuoperasjon. Hele prosessen har virka som en dårlig gjennomført kulturkapitalistisk gimmik, for meg.

Jeg er glad for at debatten har blitt løftet. Dette har ikke bare vært krenkorama og krenkelseshysteri, dette har vært fremgang.

Dette er første gangen kritikken faktisk blir lyttet til. Selv om debattnivået til tider er usaklig labert.

Jeg er sjelden for å fjerne ting man ikke liker, verken statuer, plasser eller benker, men jeg tror sterkt på å gi publikum utvidet og oppdatert informasjon.

Jeg synes ofte Eckbo er morsom, og jeg ikke tror at han mente det rasistisk da han ville karikere en doven sørlending og gjorde akkurat han brun. Men bismaken er der fortsatt.

Om jeg var skaperen av disse karakterene så hadde jeg nok ønsket å få fjernet innholdet selv, for herregud så flaut å være så ignorant hva gjelder verdenshistorie, humorhistorie og kontekst at du får si at du ikke visste.

Jeg er veldig glad i Robert Stoltenberg også, jeg – og han vant jo faktisk pris fra Antirasistisk senter i 2002 for tv-serien «Borettslaget», der en pakistansk karakter var malt brun i ansiktet, fordi rollen og serien var gjort med så mye kjærlighet.

Det eneste tilfellet i nyere tid hvor jeg har lest om bruk av blackface og tenkt at dette var gøy og smart, var skolerevyen på Stovner som brukte blackface for å gjøre narr av politiet.

Som kunstner selv mener jeg at man kan kødde med alt. Da jeg drev med en avart av standup ble jeg en gang fortalt at det eneste man ikke kunne kødde med, var voldtekt. Noe av det morsomste jeg har sett er Adrienne Truscotts helaftens show hvor hun er naken fra livet og ned og utelukkende forteller vitser om voldtekt. Hos henne er det aldri offeret som er punchlinen.

Man kan kødde med alt, inkludert min hudfarge, man må bare være ordentlig smart for å få det til. Også når man tror man er inkluderende. I tillegg må man tåle å høre det når man har lagd noe som oppfattes, om enn uintendert, rasistisk.

Jeg trengte ikke ha kjennskap til historien om Jim Crow og blackface for å kjenne at det var utrolig ubehagelig da vi, mens jeg gikk i 8. klasse, sminket han ene hvite gutten i 10. klasse svart og malte leppene hans røde slik at han kunne spille tjeneren Punjab i skolemusikalen. Jeg trengte ikke koble det til en tradisjon født ut av århundrer med slavehandel, folkemord, segregering, institusjonalisert rasisme og kolonialisme. Det gjorde bare innmari vondt. Skulle jeg sagt til læreren som gjorde det at jeg ble lei meg? Det språket fantes ikke for meg.

Det gjør det nå.

Ruth Reese fikk ikke et eneste svar fra NRK, men fikk motsvar i VG om at hårsårheten hennes ødela kampen for de andre sorte. Da Nordic Black prøvde å si ifra til Nationaltheatret på 90-tallet ble de avfeid med at de ikke var kompetente til å kritisere selveste National. Wozene Kvam inviterte til samtale, men fikk aldri noe svar. Ungdommene fra Stovner ble dessverre kastet fram og tilbake mellom steile fronter, men når de selv uttalte seg, både for og imot, så skjedde det noe.

Vi begynte å lete etter språket for å snakke om dette.

Nå har debatten riktignok vært totalt utmattende, men den har faktisk fått finne sted. La oss håpe dette er en litt knotete, om enn smertelig lang, overgangsperiode, hvor offentligheten driver og lærer hvordan man skal dele på plassen. For det er kommet mange nye stemmer til. Og jeg håper de er her for å bli, og at de ikke blir avfeid, som tidligere.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer