Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer
Min side Logg ut

Hva slags opera?

Skal operaen i Bjørvika være et utfordrende og levende musikkteater, eller en marmorkiste for en begravet kunstform, spør Vegard Vinge.

DA DEN TYSKE

regissøren Alfred Kirchner i fjor satte opp Wagners «Lohengrin» ved Den Norske Opera (DNO), skapte det sterk opphisselse blant det festkledde publikummet på premieren. Det var haglende bu-rop og stor applaus om hverandre. Forargelsen kunne skyldes et kostyme og scenebilde som brøt radikalt med det tradisjonelt visuelle som assosieres med Wagners middelalderdrama.

De fleste av Akersgatas utsendte anmeldere hang seg på buropene og kom med skarp kritikk av regi, scenografi og kostymer. Dagbladets Ståle Wikshåland skrev: «Hva er poenget med å la fyrster og halvguder overnatte i campingvogn, eller med å la kongens herold framstå som en badevakt fra tegneserieland? Kirchner strør om seg med slike ubesvarte spørsmål... Wagner snubler litt og vi ler, som alltid når folk er i ferd med å gå på trynet. Men det fører oss ikke nærmere Lohengrins tragedie.»

TO DAGER

før sesongpremieren på gjenoppsetningen av Lohengrin, står gjestedirigent Dietfried Bernet frem på forsiden i Dagbladet. Han proklamerer at oppsetningen er et regelrett mord på Wagners musikk, og han opplever at musikken ikke tilhører de tingene han ser på scenen.

For dirigent Bernet visualiserer musikken helt tydelig, klare objekter og forestillinger som han ønsker bekreftet ved tradisjonstro scenebilder. Han mener Lohengrin er et ridderdrama som forståes best med den tids estetikk.

Slik står Bernet bak et ønske om reproduserende scenisk oppførelsespraksis i musikkteateret.

Våre menneskelige forestillinger og estetiske opplevelser av musikk er i kontinuerlig forandring, akkurat som våre måter å uttrykke oss på i forhold til det.

Bør ikke derfor operaregi bygge på en skapende regissørs individuelle møte med musikkverket? Et møte hvor musikk og tematikk kan interpreteres og visualiseres i et nytt og unikt scenisk språk.

Interpretasjoner, både musikalske og sceniske, tenderer ikke å fremstå som endelige sannheter. Det er tolkninger knyttet til en flyktig, samtidig kontekst. Operaregissører og dirigenter blir slik skapende for en samtidig oppførelse, mens partituret har privilegiet av å kunne tilhøre evigheten. Regissørens overraskende tolkning må forstås motivert ut i fra et ønske om å åpne opp for ny menneskelig forståelse og innsikt, ikke som ren provokasjon. En stadig reproduksjon, sykner hen til scenisk bevisstløshet og tvinger oss til å skjære teaterbegrepet ut av en museal musikkteaterdefinisjon.

LOHENGRINOPPSETNINGEN

ved DNO representerer den klassiske kontroversen mellom interpretasjon og autentisitet, mellom nåtid og fortid, mellom utfordring og bekreftelse, mellom radikalitet og konservativisme, mellom bilde og musikk. En dialektisk kamp som kunsten har alltid vært avhengig av for å holde seg skjerpet.

Hvilken funksjon mener vi musikkteateret har i vår tid?

Historisk har de konservative, etablerte krefter tatt tilnærmet monopol på operaformen. I barokken bekreftet operaen, fyrsten og aristokratiets fortreffelighet, mens fra romantikken tok det oppadstrebende borgerskapet kunstformen til inntekt for sitt behagelige verdensbilde.

Skal operaoppsetninger i dag bekrefte god smak og sivilisert oppfattelse, og reproduseres som kostymedramaer innenfor rammene av klassisk interpretasjon? Skal oppsetninger bekrefte våre forventninger, våre ønsker om avkobling og komfort i en atmosfære av plysj og lysekroner?

Er det for å tilfredsstille et slikt nytelsesønske vi nå skal bygge et nytt operahus i Bjørvika? Eller har opera en fortsatt borgerlig representasjonsoppgave?

Det undrer meg at det aldri har vært utvist refleksjon om hva musikkteater er, og hvilken funksjon vi ønsker det skal ha i vår tid. Hvilket kunstnerisk refleksjonsnivå er vi i besittelse av når debatten rundt operaspørsmålet kun kretset rundt spørsmål om penger og lokalitet?

HVILKE FORVENTNINGER

har publikum til en aften i operaen?

Er opera kun et publikums ensidige boltring i følelsesmessig beruselse, eller eksisterer det en intellektuell og åndelig dimensjon som kan synes å ha forsvunnet ut av synet i den endeløse rekke av reproduksjoner?

Kunstens oppgave er ikke umiddelbart å innfri publikums forventninger.

Konseptkunstneren Marcel Duchamp satte ved begynnelsen av forrige århundre spørsmålstegn ved konvensjonelle oppfatninger og forventninger når det gjaldt kunst. Han angrep etablerte kunstholdninger ved å blant annet tegne bart og flippskjegg på Mona Lisa. Det ble en protest mot kunstens hellighet og kunstverkets unike verdi, like meget som det ble et angrep på «den gode smak».

En musikkteaterinterpretasjon som bryter radikalt med det forestående kan umiddelbart virke fremmed og uforståelig. Likevel må ikke dette være grunnlaget for en avvisning. Det er i dette møtet våre muligheter til ny menneskelig erfaring og innsikt ligger.

Publikums nye forståelse og erfaring av verket kan bare etableres ved at publikum, utviser en evne til å endre holdning til møte med kunstverket, har ønske om å forstå, har en tro på kunstens eksistensielt viktige rolle i våre liv, har vilje til barnlig undring og lengsel etter intellektuell utfordring. Slik kan publikum arbeide seg frem til det nye uttrykket ved å sprenge sine egne grenser for resepsjon.

FOR HVILKEN

hensikt skal musikkteateret ha, hvis den ikke skal utfordre våre forestillinger, hjelpe oss å sanse og tenke på nye måter, balansere en kaotisk og profittjagende verden?

Slik kan et moderne operahus bli et sted hvor scene og orkestergrav går opp i en enhet, hvor det samlede musikalske og dramatiske uttrykket kan provosere, beruse, trøste, underholde og kommentere den samtidige, offentlige og private diskusjon, hvor kunsten kan ligge i innsiktsfull forkant og rydde vei. Hvor estetiske og moralske forestillinger endevendes og utsettes for nådeløs disseksjon av et kunstnerisk fellesskap.

Kan noe av dette gjenkjennes i Alfred Kirchners Lohengrin som nylig ble spilt vd DNO? Det får være opp til publikum og kritikere å avgjøre individuelt, ved hvert sitt møte. Et møte hvor publikum selv kan definerer sitt forhold til musikkteater, og forventninger de måtte ha til en operaforestilling.

Det tilsynelatende paradoksale med hensyn til dirigent Dietfried Bernets angrep på Lohengrin, er at hans musikalske interpretasjon forløser det poetiske og dramatiske i det for ham fremmede, sceniske uttrykket. Det kontrasterende i møtet mellom Wagners gudommelige musikk og det hverdagslige og naive i estetikken, skaper en egen poesi, et humaniserende musikkteater.

DAGBLADETS

anmelder Ståle Wikshåland utviste stort mot og var tilbake på premieren ved gjenoppsetningen av Lohengrin. Han skriver i sin kritikk etter det nye møtet: «Dette er en forestilling som forløser Wagners romantiske drama. I denne oppsetningen, og ganske særlig på nypremieren i går kveld, blir campingplassen til et nytt rom, et skeivt Arkadia der dramaet kan folde seg ut, befridd fra en lang og tung tradisjon med riddere i rustning og kvinner i ærbar tilbakeholdenhet. Det er en lyskraft i scenebildene som de nye sangerne også henter inn i spillet...alle bidrar til å løfte forestillingen slik at poenget i Kirchners regi blir til å gripe og bli berørt av.»

Denne reseptive transformasjonen som Wikshåland tydelig har gjennomgått i løpet av et år, tar jeg til inntekt for kunstens nødvendighet og funksjon, og til legitimasjon av alt skapendes streben mot nye nivåer.

TIDEN ER NÅ

mer enn moden, og særdeles påkrevet til å vise vilje og evne til å gå inn på en refleksjon rundt hva musikkteater er. Slik sett kan Bernets uttalelser gi verdifullt grunnlag for en musikkteaterrefleksjon som har syntes totalt fraværende i opera-Norge. Hvilken funksjon mener, og ønsker vi at operaen skal ha i vår tid? Hva slags form og innhold er vi nødt til å gi det for å skape noe levende og nødvendig?

Uten vilje til denne refleksjon, risikerer vi å etablere en eksklusiv marmorkiste i Bjørvika, fylt med historiske dokumenter om en engang levende kontinental scenekunst.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media