Landslagsgutta er populære, men vil vi dem godt?
Nei! Det mente i alle fall fotballspilleren Mix Diskerud, da han valgte å spille for USA framfor Norge i 2013. Verken USA eller Norge var kvalifisert for det kommende VM på daværende tidspunkt. Likevel valgte Mix stjerner og striper, framfor det han opplevde som en negativ atmosfære her hjemme i Norge.
Han ga følgende forklaring: «Den fellesskapsfølelsen som så mange norske ideologer krangler med meg om, ser jeg lite til i praksis. Folk ønsker jo ikke hverandre godt engang.»
Ikke kritiser personen Støre
Et eksempel på hva Mix snakker om, er den lystige låten fra 2014 som ble hentet fram igjen da Serbia nylig ble for sterke: Vi ække med, av Morten Ramm.
Nordmenn viser altså skadefryd når Norge feiler i kvalifiseringer. Samtidig er det ingen idrettslag som får mer oppmerksomhet enn det norske herrelandslaget i fotball. Hvordan kan vi være kritiske til noen som er så «populære»?
Svaret ligger nettopp i fotballs popularitet. Den er med på å vende oss mot landslagsgutta.
Trygdeskandalen er toppen av isfjellet
Hvor populært er egentlig fotball i Norge? Svaret er krystallklart: Ekstremt populært. Frem til 2014 var vi regnet som verdens mest fotballgale nasjon i henhold til folketall, før vi ble skjøvet ned på andreplass av Island. Her er vi altså i verdenstoppen. Dette er bemerkelsesverdig, gitt at vi var nummer 44 på FIFA-rankingen ved forrige måling.
Vi er med andre ord ikke så fryktelig gode, men ekstremt interesserte. Hvordan merkes dette på oss fotballgale fans?
For det første er vi kritiske til hvordan landslaget ledes. Fotball er allemannseie. Det er del av vår identitet, og vi har alle en mening om hvordan fotball bør spilles. Vi liker dessuten å ha rett, og vi liker ikke å bli assosiert med dårlige resultater. «Hva var det jeg sa!» sier vi derfor når Lagerbäcks menn taper (etter å ha unngått å lytte til våre råd).
Sykkelsabotasje er ikke «fantestreker»
Mix påpekte dette i 2013: «Og de som sitter mest på rumpa, kritiserer mest og kommer med teite utsagn som at ‘Norge har ingenting i et VM å gjøre uansett’, i stedet for å brette opp ermene, lage bannere, gjøre hverandre gode og gyve på».
I stedet for å «gyve på», blir vi gjerne enda mer kritiske. De dårlige resultatene styrker fiendtligheten, og den onde sirkelen er i gang. Fotball er en del av folkesjela vår, og ingen liker å bli skuffet. Folk som skuffer oss, igjen og igjen, blir vi stadig mer kritiske til.
Helt til vi eventuelt gir opp hele landslaget.
Et eksempel på en nasjon som inntil nylig hadde begynt å gi opp, er England. Siden VM-gullet i 1966, har Englands beste menn gått på den ene skuffelsen etter den andre. De har naturligvis gjort det bedre enn Norge og greid å kvalifisere seg til mesterskap, stormakt som de er. Men i de avgjørende stundene har de tapt, ofte i straffesparkkonkurranse og mot tyskere.
Storscoreren Gary Lineker ga uttrykk for resignasjonen i det engelske folk etter VM-exit i 1990: «Fotball er et enkelt spill. 22 menn jager en ball i 90 minutter, og til slutt vinner Tyskland.»
Da England endelig nærmet seg suksess igjen i 2018-VM, var det gått så langt at suksessen føltes fremmed, og kanskje litt feil? «Når England vinner på straffesparkkonkurranse vet du at det er noe merkelig med dette mesterskapet», oppsummerte en forvirret Trevor Morley, engelsk fotballekspert i TV2, etter kvartfinaleseieren mot Colombia.
Det kan virke som at Norge er på vei inn i samme mønster som England: det føles «riktig» når landslaget vårt taper under press. Det er i ferd med å kunne bli en selvoppfyllende profeti.
Norge har et spennende landslag med mange lovende spillere. Kanskje dette er tiden for å velge en ny start, ved at vi stiller oss bak gutta og gyver på?
