DEBATT

Russland, USA og NATO:

Hva vil Russland med Ukraina?

Russiske tropper ved den ukrainske grensa bekymrer, og det har vært intens møtevirksomhet mellom NATO, USA og Russland denne uka. Men hva ønsker russerne å oppnå?

NEPPE AVGJØRENDE: Krim var en viktig brikke i å sikre russiske svartehavsambisjoner. Men territorium alene er neppe avgjørende nå, skriver kronikkforfatteren. Her tar en ukrainsk frontsoldat en røykepause. Foto: Andriy Dubchak / AP
NEPPE AVGJØRENDE: Krim var en viktig brikke i å sikre russiske svartehavsambisjoner. Men territorium alene er neppe avgjørende nå, skriver kronikkforfatteren. Her tar en ukrainsk frontsoldat en røykepause. Foto: Andriy Dubchak / AP Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert
Tobias Sæther
Tobias Sæther Vis mer

En vurdering av russiske interesser og militære kapasiteter antyder at Russland ønsker NATO-sikkerhetsgarantier, framfor nok en krig i Ukraina. Man kan tenke seg at Russland ønsker direkte kontroll over det separatistkontrollerte øst-Ukraina.

OPPHETET: Tidligere president Donald Trump fikk nok under et intervju med National Public Radio. Det hele endte med at han la på før journalisten fikk stille et siste spørsmål. Video: National Public Radio Vis mer

Men området har ikke strategisk betydning på samme måte som Krim, og en inngripen vil underminere forsøk på å framstille separatismen som et lokalt fenomen uten russisk støtte. Samtidig har status quo fordeler: Ukrainsk Nato-medlemskap hindres og innflytelsen over separatistrepublikkene kan brukes som pressmiddel.

Mer ambisiøs ville en innmarsj ned mot Azovhavet i sør – f.eks. til havnebyen Marupol – vært. Enda mer ambisiøst ville en fullskala invasjon med siktemål mot for eksempel Kiev vært. Så hva har Russland å tjene på invasjon? Økonomisk ville Russland tapt stort på kort og mellomlang sikt. På lang sikt har også Putin-regimet et biologisk endepunkt.

Regimets popularitet økte etter Krim-anneksjonen. Men en større invasjon kan føre til tap av langt flere menneskeliv enn hittil. USA- og EU-sanksjoner ville blitt skjerpet, og NATO-land ville økt både forsvarsbudsjettene og det politiske presset. Med mulig unntak for separatistkontrollert Ukraina ville en okkupasjon også krevd store ressurser til sikkerhetstiltak overfor en fiendtlig innstilt befolkning.

Krim var en viktig brikke i å sikre russiske svartehavsambisjoner. Men territorium alene er neppe avgjørende nå. En erobring ville dessuten minske det øvrige utenrikspolitiske handlingsrommet til Russland kraftig. Den eventuelle gevinsten ville altså neppe stått i forhold til risiko og kostnad.

Det bringer oss over til spørsmålet hvor kapabel Russland er som militær aktør. Den russiske militære moderniseringen satte fart fra 2008 og gjorde betydelige framskritt fram til 2014.

Fra utsida var Krim-anneksjonen en mønsteroppvisning. Men den ukrainske regjeringen var svak og den politiske situasjonen ustabil. Ukrainas militære styrker var dårlig forberedt, og Europa og USA ble overrumplet. Dessuten huset Krim mye av den russiske svartehavsflåten, og en befolkning med vidtgående prorussiske sympatier. Russiske spesialstyrker kunne altså ta seg uhindret fram. Krim-anneksjonen gir derfor et dårlig bilde på hvordan en ny russisk invasjon kan utarte.

Russlands militære involvering i Øst-Ukraina tiltok sommeren 2014. Artilleriild avfyrt fra russisk territorium i en tidlig fase ble avløst av regulære russiske styrker som presset tilbake ukrainske motoffensiver der prorussiske separatister hadde etablert seg tidligere på året. Det hele krevde en russisk kraftanstrengelse der soldater og våpen ble fraktet til Ukraina fra ulike russiske militærdistrikt.

Hvilken militær evne har Russland i dag? En studie av perioden 2009–2019 estimerer at Russland gikk fra å være kapabel til å føre en lokal krig til å kunne håndtere en regional krig. Andre vektlegger at økt russisk militær evne lever side om side med betydelige svakheter. Vurderinger av russisk militær evne og vilje er beheftet med usikkerhet. Den militære evnen er nok noe bedre enn i 2014, men det er snakk om gradvise heller enn store endringer.

Den politiske situasjonen i Ukraina var ustabil i 2014. Den er i dag stabil, og de militære styrkene er både parate og etter alt å dømme bedre trent og utrustet. NATO er på sin side langt mer årvåkent.

Hvorfor gikk ikke Russland lenger i 2014? Det er nærliggende å tenke at dette neppe ble ansett formålstjenlig, selv om forholdene lå langt bedre til rette for rask landerobring da enn nå.

For selv om Ukraina tillegges stor viktighet i russisk tankegang er innflytelse over Ukrainas geopolitiske orientering viktigere enn geografisk kontroll for enhver pris. Illustrerende nok har Kreml hittil ikke tatt direkte kontroll over separatistrepublikkene. Til tross for at enkelte russiske nasjonalister har tatt til orde for det.

Å binde opp massiv militær kapasitet i en erobring er lite attraktivt når risikoen er stor og målene muligens kan oppnås på annet vis. For Russland vil sikkerhetsgarantier ha noen av fordelene direkte kontroll over landområder har, uten de samme kostnadene.

Troppeforflytningene føyer seg inn i et mønster der økt russisk militær evne går hånd i hånd med vilje og ønske om å påvirke forhold i nabostater. Slik kalkylen er nå, virker en ny militær konflikt i Ukraina lite sannsynlig. Styrkedemonstrasjonen ved Ukraina er et pressmiddel for å få NATO med på en sikkerhetsordning i Europa mer tilpasset russiske interesser, med færre NATO-styrker i Øst-Europa og et Ukraina som aldri kan bli NATO-medlem.

Samtidig er styrkedemonstrasjonen et sterkt signal om at Russland er utilfreds. Dialog mellom NATO og Russland er en god ting. Men Russland vil neppe endre grunnsyn. Og NATO har gjort det klart at grunnprinsipper ikke er oppe til forhandling. NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg har nevnt gjensidig nedrustning som mulig dialogtema.

NATO har en formidabel, men særs viktig, oppgave i møte med Russland framover: Å søke varige mekanismer som kan hindre spenning slik vi ser langs den ukrainske grensen – og helst også videre russisk inngripen i nabostater – som ikke går på bekostning av staters suverenitet.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer