Regjeringen har de siste dagene vært tydelig på at sykehusenes kapasitet, og især intensivkapasiteten, er styrende for hvordan coronapandemien håndteres.
Det er åpenbart at dersom for mange pasienter trenger innleggelse på sykehus samtidig, kan det få helsetjenesten til å knele. Men hvor mange pasienter som er for mange for sykehusene, ville ikke statsministeren, helseministeren eller Helsedirektoratet svare på i regjeringens pressekonferanse 30. november.
Betyr dette virkelig krig?
Kapasitetsutfordringer på sykehusene kan prinsipielt løses på to måter: Ved å redusere antallet pasienter som trenger sykehusbehandling, eller ved å øke sykehusenes kapasitet til å behandle pasienter.
Mediene rapporterer at intensivavdelinger og akuttmottak er «på bristepunktet», og «i knestående». Ifølge statsministeren den 30.november er realiteten nå «at kapasitet på intensiv er det avgjørende kriteriet for tiltak vi må fatte ute i samfunnet. Så hvis den hadde vært høyere – høyere kapasitet, så ville samfunnet hatt en større fleksibilitet».
Utspillene gir inntrykk av at man har gjort alt for å øke kapasiteten på sykehusene – at det ikke er mer å hente, og at vi derfor må vurdere å stenge ned. Men stemmer det?
I følge Helsedirektoratet har vi nå omkring 320 innlagte pasienter med covid-19 i Norge, hvorav 90 på intensivavdeling (7.desember).
Omlag en måned etter starten av pandemien, 15. april 2020, sendte Helse Sør-Øst en detaljert rapport til Helse- og omsorgsdepartementet som beskriver hvordan behandlingskapasiteten på sykehusene kan økes til å håndtere opptil 2538 samtidig innlagte pasienter med covid-19 i helseregionen, hvorav 678 på intensivavdelinger.
Rapporten beskriver i detalj en trinnvis opptrapping Helse Sør-Øst kan gjennomføre for å nå denne betydelig økte kapasiteten i løpet av få uker.
Løvetannen i norsk politikk
Det beskrives gode tiltak for hvordan sykehusene i regionen skal avlaste hverandre, hvordan sykehusene kan endre og utvide bruk av bygningsmasse for å frigjøre arealer for pasientbehandling, hvordan de kan sikre seg bedre tilgang til utstyr og medisiner, og hvordan de skal omplassere, rekruttere og trene helsepersonell.
I oktober 2020 spurte Helse- og omsorgsdepartementet igjen de regionale helseforetakene om intensivkapasitet og status for utdanning av spesialisert helsepersonell, og i en styresak i Helse Sør-Øst den 26. november 2020 fremgår svaret til Departementet. Her beskrives det at Helse Sør-Øst ikke har økt antallet permanente intensivsenger, som fremdeles er 157, men at de raskt kan iverksette opptrappingsplanen fra april om situasjonen tilsier det.
Det angis en betydelig fleksibilitet i intensivkapasiteten dersom de samlede ressursene i helseregionen stilles til rådighet. Det rapporteres at et stort antall ansatte på sykehusene har fått opplæring i hvordan de skal gi intensivbehandling til pasienter med covid-19.
Tilgang til helsepersonell med intensivkompetanse vurderes som en av de største utfordringene, men det angis at sykehusene styrker arbeidet med opplæring innen intensivsykepleie, og spesielt prioriterer opplæring av assistenter for intensivsykepleiere. Nå, et drøyt år senere, vil vi anta at mye av arbeidet er gjort.
Denne rekorden er lett å forstå
I følge rapportene har altså sykehusene i Helse Sør-Øst en betydelig fleksibilitet i kapasiteten for å håndtere pasienter med covid-19, en fleksibilitet som i liten grad benyttes i dag. Rapportene tegner et annet bilde av situasjonen på sykehusene i Helse Sør-Øst enn hva som fremkommer gjennom utspill i media og i regjeringens pressekonferanse den 30. november.
Dersom situasjonen er så prekær som man får inntrykk av gjennom mediene og i regjeringens uttalelser de siste dagene, hvorfor bruker vi ikke verktøyene vi har for å øke kapasiteten på sykehusene? Statsministeren har gitt tydelig beskjed om at regjeringen ikke nøler med å ta i bruk ytterligere smitteverntiltak som vil ramme befolkningen. Vi hørte ikke noe på pressekonferansene om å innføre de gode planene for å øke sykehuskapasiteten, som har ligget der siden 2020.
Mener myndighetene at planene er urealistiske? Eller at det er bedre å påføre befolkningen inngripende smitteverntiltak, enn å øke sykehuskapasiteten for behandling av pasienter med covid-19? Eller er det andre grunner til at man ikke ønsker å benytte planene sykehusene har klare?
Festen er slutt
For å redusere antallet pasienter som har behov for sykehusbehandling, har myndighetene gjennom pandemien benyttet en rekke smitteverntiltak som vi er godt kjent med. Tiltakene spenner fra de lite inngripende som å holde seg hjemme ved sykdom, til svært inngripende tiltak som stengte skoler, innreiserestriksjoner og forbud mot å samles.
Å øke sykehusenes kapasitet til å drive pasientbehandling, den andre måten å håndtere kapasitetsutfordringen på, har vi hørt svært lite om denne høsten. Snarere har vi blitt fortalt at kapasitetsutfordringer i sykehusene må løses med smitteverntiltak rettet mot befolkningen.
Alle slike smitteverntiltak skal være konkret begrunnet, og hviler på en forutsetning om at alle hensiktsmessige, mindre inngripende tiltak eller virkemidler allerede er vurdert.
At økt behov for intensivkapasitet, som er et spesifikt problem, skal løses med uspesifikke tiltak med potensielt store skadevirkninger, kan dermed bare aksepteres hvis myndighetene viser at det ikke er mulig eller formålstjenlig å øke kapasiteten i sykehusene.
