DEBATT

Grønt skifte:

Hvordan faller Oljestaten?

Det er all grunn til å frykte at sammensetningen og den interne maktfordelingen mellom ulike deler av forvaltningen utgjør et alvorlig hinder for et reelt grønt skifte.

KAPITAL: Både Stoltenberg-regjeringen og Solberg-regjeringen sendte de store pengene til oljenæringen når økonomien bremset opp. Dette til tross for store behov for risikovillig kapital innenfor potensielle fremtidige vekstnæringer og klimaløsninger, skriver innsenderne. Her deltar Erna Solberg og da oljeminister Sylvi Listhaug på åpning av Johan Sverdrupfeltet i fjor. Foto: Carina Johansen / NTB
KAPITAL: Både Stoltenberg-regjeringen og Solberg-regjeringen sendte de store pengene til oljenæringen når økonomien bremset opp. Dette til tross for store behov for risikovillig kapital innenfor potensielle fremtidige vekstnæringer og klimaløsninger, skriver innsenderne. Her deltar Erna Solberg og da oljeminister Sylvi Listhaug på åpning av Johan Sverdrupfeltet i fjor. Foto: Carina Johansen / NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Klimasaken har satt fyr på den norske valgkampen og utfordrer nå etablerte sannheter om Norges forhold til oljesektoren. Men hva må skje for at oljestaten Norge blir historie?

Politikerne er på stemmejakt og deres viktigste verktøy er historiefortelling. Den dramatiske rapporten fra FNs klimapanel har utløst en like dramatisk vending i valgkampen om hvilke narrativer som setter dagsorden.

AVBRYTELSER: TV 2-programlederen, Arill Riise, måtte ta tak i partilederdebatten da det ble hett i debatten. Vis mer

Tilsynelatende handler mye om penger – klarer de nye næringene å erstatte inntektene fra oljen og sikre dagens velstandsnivå? Vil andre oljeprodusenter stjele våre inntekter ved en stans i letevirksomheten? Vil vi få solgt norske petroleumsprodukter i et framtidig marked hvor karbonbudsjettet går mot null?

Mange andre land står i samme brytekamp mellom fossile interesser og de nye næringene som skal redde oss fra stadig mer alarmerende klimatrusler. Dette handler imidlertid om mer enn inntekter – produksjon av olje, kull og gass har stått sentralt i formingen av det nasjonale selvbildet og den dominerende fortellingen innen hvert enkelt land – mens Norge med rette kan kalles en oljestat, har Polens nasjonale identitet vært preget av dets rolle som kullprodusent.

Både fagforeninger og arbeidsgiversiden er aktive bidragsytere i disse nasjonale prosjektene – slik vi ser i den energipolitiske plattformen nylig lansert av NHO og LO. Her er strategien pose og sekk – fortsatt videreutvikling av fossilindustrien parallelt med utvikling av grønne næringer.

Det er også godt dokumentert at interesseorganisasjonen til fossilindustrien, Norsk Olje og Gass, er tett innvevd i den politiske eliten gjennom et organisert samrøre med de største partiene og deres rådgiverapparat.

Når forskere skal forklare hvorfor det går så seint å vedta effektiv klimapolitikk, har det vært vanlig å peke på manglende framgang i internasjonale klimaforhandlinger og frykt for gratispassasjerer.

Nå retter imidlertid flere blikket mot hvilke krefter som bidrar til å sikre oppslutningen rundt fossilindustrien innen hvert land. Argumentet er at så lenge både arbeidsgiversiden og fagforeningene deler samme fortelling, binder dette opp de største politiske partiene på begge sider av det politiske spektrum. De politiske omkostningene ved å kutte båndene til fossilindustrien oppleves følgelig som så store at det er mer attraktivt å bryte med FN og Det internasjonale energibyrået sine entydige anbefalinger om letekutt.

Minst like viktig som det som skjer av oljeleting- og utvinning, er de karbonfrie alternativene vi må skape.

Ny forskning fra NTNU tyder på at fortsatte investeringer i oljesektoren vil gå på bekostning av grønne investeringer i andre sektorer. Dette bryter med den populære fortellingen om at det grønne skiftet hviler på skuldrene til oljeindustrien.

Både Stoltenberg-regjeringen og Solberg-regjeringen sendte de store pengene til oljenæringen når økonomien bremset opp etter finanskrise og korona. Dette til tross for store behov for risikovillig kapital innenfor potensielle fremtidige vekstnæringer og klimaløsninger som offshore vind.

Ved hver korsvei har Norge konsekvent valgt det bestående, og gitt smuler til det fremtidige. Det statlige, grønne investeringsfondet Nysnø kunne nylig melde at de har tjent 20 millioner kroner siden oppstarten i 2017. Eller en fjerdedel av årslønnen til Erling Braut Haaland.

Det kan ikke utelukkes at endringer i det politiske landskapet, eller dramatiske klimahendelser, har kraft nok til å endre det dominerende narrativet og alliansene som bidrar til å holde den norske oljestaten flytende. Likevel gjenstår det mange hindre på veien mot Norge som en grønn og fornybar ledestjerne.

Et viktig element i den norske suksesshistorien er hvordan det offentlige Norge har satt oljesektoren under administrasjon. Det er bygget opp et kraftfullt byråkrati i form av et eget departement med sektoransvar og tilhørende direktorat som ivaretar interessene til fossilindustrien, ofte på bekostning av andre politikkområder.

Historien om iskanten er ett nylig eksempel på hvordan dette maktspillet slår ut i praksis. Oljedirektoratet trumfet i 2020 igjennom sitt syn om å flytte iskanten nordover, og gikk mot alle de andre 11 medlemmene i Faglig forum, inklusive tunge miljøfaglige institusjoner som Havforskningsinstituttet, Norsk Polarinstitutt og Miljødirektoratet.

Riksrevisjonen hevdet i 2019 at Olje og Energi Departementet (OED) konsekvent har tilsidesatt faglige råd og tildelt lisenser uten tilstrekkelig hensyn til interesser som miljø, natur og fiskeri. På toppen kommer OEDs ureglementerte inngripen i saksgrunnlaget for åpning av Barentshavet i 2013 for å pynte på lønnsomheten og dermed sikre et positivt vedtak i Stortinget.

Det er all grunn til å frykte at sammensetningen og den interne maktfordelingen mellom ulike deler av forvaltningen utgjør et alvorlig hinder for et reelt grønt skifte. Her må det ryddes opp dersom Norge skal lykkes i å løsrive seg fra fossilinteressenes grep om statsapparatet.

Vi er nå på et punkt i historien hvor forskersamfunnet og FN er klokkeklare i sin anbefaling om global letestans for olje og fornybar omlegging av energisystemet.

Skremmende fakta og utestemme fra IPCC er imidlertid ikke nok – dersom oljestaten skal falle, må det nye stortingsflertallet lykkes i å endre den store fortellingen om nasjonens identitet, bryte den fossile alliansen mellom fagbevegelsen og arbeidsgiversiden og gjøre store strukturelle endringer i sammensetningen av forvaltningen. Godt valg!

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer