KOMMENTARER

Hvorfor er noen rike så dumme?

Nå sutrer de igjen. Milliardærene klager på skatten. De er forfulgte ofre. Hevder grådigheten egentlig er en gave til de fattige, skriver John O. Egeland.

MILLARDER: Aksjeforvalteren Jan Petter Sissener vil ikke øke skattene «for at Jonas skal dra til Glasgow og dele ut 13 milliarder, eller gi milliarder til Ukraina». Foto: Erlend Aas / NTB .
MILLARDER: Aksjeforvalteren Jan Petter Sissener vil ikke øke skattene «for at Jonas skal dra til Glasgow og dele ut 13 milliarder, eller gi milliarder til Ukraina». Foto: Erlend Aas / NTB . Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

En gang for lenge siden var Norges rikeste opptatt av mer enn sin egen profitt. Markante personer i næringslivet var progressive, liberale og med et internasjonalt perspektiv. Her kan nevnes tre skipsredere som alle ble statsministre, og satte sitt preg på samtida.

Den første er Christian Michelsen, helten fra unionsoppløsningen i 1905 og den egentlige grunnlegger av dagens norske kongehus. Den neste er Gunnar Knudsen (V), statsminister i to perioder og konsesjonslovenes far. Deretter Johan Ludwig Mowinckel. Bergens-rederen hadde tre perioder som statsminister i vanskelige år på 1920- og 1930-tallet. Alle tre var vellykkede kapitaleiere og operatører i næringslivet.

Stikk: Audun Lysbakken kom med et stikk mot milliardærene Hagen, Sissener og Witzø under SVs landsmøte. Video: NTB. Vis mer

Det er kanskje urettferdig å børste støv av slike historiske figurer i den pågående debatten om milliardærenes skattebyrder. Likevel er det et faktum at eiere og ledere i norsk næringsliv gjennom flere tiår har trukket seg tilbake fra folkevalgte verv. De foretrekker å utøve sin økonomiske og politiske makt mer indirekte, og derfor mindre synlig, for eksempel gjennom partifinansiering, næringsorganisasjoner, diskret nettverk og lobbyvirksomhet.

Forvaltning og utvikling av eierskap og kapital er intenst knyttet til en lang rekke politiske områder. Økonomisk lovgivning og skattesystemet er selvsagt viktig. Men det gjelder også sentrale offentlige goder: Politisk og økonomisk stabilitet, rettssikkerhet (som beskytter eiendom og formue), utdannet arbeidskraft, forskning, infrastruktur og sikkerhet.

Dette perspektiv mangler hos mange av våre mest offentlige milliardærer. Den sikkerhet for seg selv, familien og formuen som Norge tilbyr, settes opp mot småsparing i skatteparadiser som Monaco eller øyer i Karibia.

Vi har allerede en nokså betydelig norsk diaspora i skattegunstige land som Sveits og Kypros, i storbyer som London og i et kjendishøl som Monte Carlo. Ytterligere flukt av norsk kapital til slike steder er en tilbakevendende trussel i debatten om de hvordan de rike tynges ned av norske skatter. Det bør ikke skremme noen.

Blant milliardærene som holder ut i Norge er det særlig to temaer som går igjen, og som lenkes sammen: Høye skatter og udugelige politikere. Dette er egentlig en gammel miks. Personer som har gjort suksess som grundere i næringslivet, eller fornyet gamle foretak, har en tendens til å tro at denne erfaringen kan overføres til nesten alle andre samfunnsområder. Ikke minst det politiske feltet.

De siste dagene har vi sett noen eksempler på det. Peter M. Anker - gammel adel med moderne penger - hevder politikernes snakk om det grønne skiftet preges av kunnskapsløshet. Laksejarlen Gustav Witzøe, bilmekanikeren som skrudde seg til topps, mener forslagene om økt skatt bare er et angrep på norsk industri. Han omtaler den private kapitalen som «såkorn».

Aksjeforvalteren Jan Petter Sissener vil ikke øke skattene «for at Jonas skal dra til Glasgow og dele ut 13 milliarder, eller gi milliarder til Ukraina». Han karakteriserer Rødt-leder Bjørnar Moxnes og SV-topp Kari Elisabeth Kaski som «rikssynsere», og legger til:

«De bør ta seg en samfunnsnyttig jobb som sykepleier eller lærer, eller hvor de produserer noe. De har ingen konkret plan for hva de trenger penger til. De skal bare ta fra de rike. Det er frustrerende».

Mer overraskende er utspillet fra Hilde Midthjell, mest kjent som Norges første, selvskapte kvinnelige milliardær. Hun har et bredt politisk og humanitært engasjement. Likevel sier Midthjell dette om norske politikere til DN: «Jeg opplever at mange politikere har store verv, men jeg hadde ikke latt dem være mellomledere i min bedrift en gang. Det er utrolig at de skal lede et land».

Hilde Midthjell startet et vellykket kosmetikkselskap, solgte det med fortjeneste og investerte i den tradisjonsrike strikkebedriften Dale på Vestlandet. Hun snudde tap til fortjeneste. Dette står det respekt av. Norge trenger kapitaleiere som tar risiko, har gjennomføringsevne og skaper utvikling.

Det er ikke like sikkert at en slik erfaring er direkte overførbar til politisk sektor. Ideen om at et land, eller en kommune, kan styres som et privat foretak er grunnleggende feil. Kapitalisten kan eie bedriften, men politikerne kan aldri eie folket i et demokrati. Vellykket politisk styring er kompleks og har en vanskelighetsgrad som langt overgår oppdrett av laks, utvikling av strikkeplagg og aksjeinvesteringer.

Milliardærene bør gjøre som folk flest: Betale sin skatt med moderat glede.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer