En gang for lenge siden var Norges rikeste opptatt av mer enn sin egen profitt. Markante personer i næringslivet var progressive, liberale og med et internasjonalt perspektiv. Her kan nevnes tre skipsredere som alle ble statsministre, og satte sitt preg på samtida.

Den første er Christian Michelsen, helten fra unionsoppløsningen i 1905 og den egentlige grunnlegger av dagens norske kongehus. Den neste er Gunnar Knudsen (V), statsminister i to perioder og konsesjonslovenes far. Deretter Johan Ludwig Mowinckel. Bergens-rederen hadde tre perioder som statsminister i vanskelige år på 1920- og 1930-tallet. Alle tre var vellykkede kapitaleiere og operatører i næringslivet.

Det er kanskje urettferdig å børste støv av slike historiske figurer i den pågående debatten om milliardærenes skattebyrder. Likevel er det et faktum at eiere og ledere i norsk næringsliv gjennom flere tiår har trukket seg tilbake fra folkevalgte verv. De foretrekker å utøve sin økonomiske og politiske makt mer indirekte, og derfor mindre synlig, for eksempel gjennom partifinansiering, næringsorganisasjoner, diskret nettverk og lobbyvirksomhet.