For ikke mange dagene siden la regjeringen fram en «Handlingsplan mot diskriminering av, og hat mot muslimer». Handlingsplanen har utvilsomt mange gode hensikter, men å antyde at nordmenn er spesielt hatefulle mot muslimer, kan ikke stå uimotsagt.

Også i Norge finnes både miljøer og enkeltpersoner som med ord og handlinger sjikanerer og provoserer muslimer, men disse elementene er heldigvis svært marginale. Nordmenn flest er både rause, inkluderende og åpne i forhold til nye kulturer og religioner, og Norge har lange tradisjoner for å vise humanitet og nestekjærlighet overfor flyktninger og fremmede – både her hjemme og ute i verden.

Jeg tror denne handlingsplanen har valgt et feil fokus, når den ensidig peker på hat mot muslimer. Man bør heller rette søkelyset mot frykten for islam. For det er jo nettopp den økende frykten for islam, ikke bare i Norge men over hele Europa, som preger vår tid.

Mange nordmenn er redde og har angst for islams framvekst i vesten og denne frykten kan både være uberettiget og reell. Frykten kan oppstå på grunn av kunnskapsløshet og fordommer, men den kan også oppstå på bakgrunn av hva vi selv opplever, ser og hører. Det interessante spørsmålet er hvordan frykten oppstår og hvordan den påvirker oss og våre holdninger.