Hvorfor må trenere gå?

Pengene betyr mer og mer og rår mer og mer. Å selge gode spillere for å sikre økonomien blir oftere viktigere enn å bygge et godt lag.

En trener går av fordi han føler ansvaret, kravene og presset så tyngende at det blir et ork å gjennomføre treningene.

En annen trener finner ingen annen utvei enn å gå fordi spillerne signaliserer at de ikke har tillit til han.

En tredje trener må gå fordi næringslivsorienterte ledere ikke er fornøyde med resultatene.

Hvorfor er det slik? Må det være slik? Gavner det fotballen at det er slik ?

Toppfotballutviklingen de siste ti årene har ført med seg store endringer i idrettslig og fotballfaglig sammenheng, men fremfor alt på det økonomiske og kommersielle området.

Pengene betyr mer og mer og rår mer og mer. Å selge gode spillere for å sikre økonomien blir oftere viktigere enn å bygge et godt lag. Å kjøpe og selge spillere kommer mer og mer i fokus fremfor å utvikle spillere over tid. Rike onkler og AS-er med næringslivsfolk hjelper i den ene enden klubbene til å drive en moderne, akseptert profesjonell virksomhet. På mange måter positivt og nødvendig, selvfølgelig. Men i den andre enden vil trolig en del pengefolk at deres til dels kjappe og forretningstøffe ledelsesprinsipper skal innvirke på selve den sportslige oppfølgingen i sterkere grad.

Også i Norge har etter hvert en god del spillere fotballen som levebrød. At flere av disse kan bli for opptatt av individuell lønnsomhetstenkning fremfor lagånd og samhandlingstenkning er vel derfor ikke så utenkelig. Når et lag taper noen kamper på rad eller nærmer seg bunnen av tabellen, begynner både den skrivende presse og spesielt enkelte ekspertsynsere i etermedia å fabulere om at treneren må sparkes eller om når han bør sparkes. (I parentes bemerkes herved: Like sikkert som loven om tyngdekraften er det at et lag alltid må ligge nederst på tabellen.)

Midt oppe i dette står treneren, fagpersonen og fotball-læreren med ofte lang erfaring fra egen fotballkarriere, trenerutdannelse og trenerpraksis over mange år. Ofte også med høy pedagogisk og idrettspedagogisk utdannelse i tillegg. I kraft av den enormt store betydningen svært mange tillegger trenerfunksjonen for et lags resultater, får og tar han ene og alene resultatansvaret han tilbys.

En god del trenere ønsker det nok slik også, men ikke alle.

Og når resultatene ikke blir som ønsket - dessverre ofte ut fra en manglende realistisk grunnlagsvurdering - blir resultatet gjerne at lederne eller spillerne - eller begge parter - forsterker trenerens resultatansvar. Samtidig som de da også tilkjennegir egen ansvarsfrihet eller ansvarsfraskrivelse enda tydeligere. Syndebukken blir isolert og fokusert.

Løsningen er like enkel som den er kynisk og primitiv: Syndebukken er ansvarlig for bl.a. stolpe ut istedenfor stolpe inn, for at to- tre nøkkelspillere ble langtidsskadet og klubben ikke har råd til å hente inn erstattere, for at høye forventninger skal innfris selv om spillermateriellet egentlig tilsier noe annet. Ut fra denne nærmest utrolig naive og endimensjonale ansvarlighetskotymen må enten treneren gå eller han føler at valget ikke er noe annet enn at han må gå.

Fordi det fungerer slik også i de store fotballnasjonene?

Akkurat som det rettferdiggjør noe som helst av manglende vettug forståelse av sammenhenger og vurderinger i forhold til årsak og virkning. Eller manglende mot, vilje eller evne til å ta medansvar og et medmenneskelig ansvar for å løse det som i aller høyeste grad er felles problemer og utfordringer.

Hvorfor vil vi ha det slik? Fordi det tjener en positiv hensikt eller fordi hensikten helliger midlet?

Fordi det er all right at vi andre skal meske oss i enkelte klubbers og treneres problemer, vanskeligheter og konflikter?

Fordi det er greitt å få krydret hverdagen med helter den ene dagen - og gjerne syndebukker den neste?

For ikke å snakke om helten i fjor som av en eller annen merkelig grunn er blitt ubrukelig i år?

Norge som fotballnasjon har utviklet seg på en måte som er blitt lagt merke til i internasjonal sammenheng de siste 10- 12 årene. Ikke fordi vi har gjort som andre nasjoner med helt andre forutsetninger. Men fordi vi på mange områder har jobbet oss fram til føringer og etter planer og retningslinjer som er tilpasset våre forutsetninger og muligheter. Gjennom en innsikt basert på kunnskap, og kompetanse som et uttalt konkurransefortrinn. Er og må dette fortrinnet være fraværende i denne sammenhengen? Det gavner ikke fotballen at det er slik!

Det er ikke riktig at dyktige og samvittighetsfulle trenerpersonligheter med gode menneskelige egenskaper - som for eksempel Anders Linderoth, Dag Opjordsmoen og Erik Brakstad besitter - skal bli utsatt for eller utsetter seg selv for den oppmerksomheten, påkjenningen det er å «bli sparket» eller «sparke seg selv». (Forferdelig uttrykk selv om det gjelder fotball!) For fotball skal ikke sparkes, men spilles!

Vi som arbeider med fotballfaget er svært opptatt av hva individuelle ferdigheter, komplementære ferdigheter, ansvar i forhold til rolleferdigheter samt retningslinjer for samhandling betyr for at et lag skal fungere godt på banen!

Hvorfor bruker ikke fotballfamilien samme tenkning og prinsipper utenfor banen?

Hvorfor kan ikke alle parter i et klubblag erkjenne et mer likeverdig ansvar for å bidra konstruktivt og aktivt når problemer oppstår: ledere, spillere, trenere og eventuelt andre?

Hvorfor blir interne konflikter ofte noe så vanskelig og skremmende at man blir unnvikende og unnlatende? Framfor å betrakte disse som naturlige og som en mulighet til i fellesskap få alt av problemer og årsaksforhold opp i dagen. For så å ta det samme kollektive ansvaret for å finne løsninger.

Hvis vi ikke er villige til å gå inn i denne problematikken mer nyansert og grundig i forhold til eventuelle årsakssammenhenger og virkemidler for løsning, er jeg redd mange fornuftige og godt skolerte trenere vil betakke seg for å drive med dette yrket etter hvert.

Sportslig utvikling i form av kontinuitet og stabilitet over tid vil kunne bli erstattet av en engere gjeng med trenertøffinger som tar seg godt betalt i et risikoyrke i relativt korte engasjementsperioder. Det gavner verken enkeltpersoner, grupperinger i en klubb, klubben - eller fotballen totalt sett!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.