I et øltelt i Rauland

Det var flere journalister på Quart-festivalen enn på Landskappleiken i Rauland, men medieinteresse forteller ikke alltid om kvalitet.

DEN TREDJE DAGEN, da ølet var drukket ... nei, kanskje ikke alt. Et øltelt i Rauland holdt fortsatt åpent, men festen var gått over i bakrus med høyrøstet moro fra et ungdomsbord, da en spelemann satte seg ned og tok fela opp av skrinet. Mens han bøyde seg ned for å stemme, fikk han en halvliter på bordet, men han tok den ikke. Rettet bare ryggen og strøk toner av Myllarguten inn under teltduken. De første vare tonene druknet i tullprat og latter fra et nabobord, så ble det stille. Og da tonene fra «Siklebekken» fylte teltet, ble det andakt. Ungdommene satte halvliterne forsiktig ned, mens Knut Hamre fra Hardanger lokket fram tonene i Myllargutens kanskje vakreste slått.

MEN HVA VET VEL JEG, en musikalsk analfabet, om Myllarguten og spelemenn? Jeg, som knapt vet forskjell på en gangar og Johnnie Walker, skal ikke forsøke meg som musikkritiker fra Landskappleiken i Rauland. Ti ville hester hadde ikke fått meg inn til mesterspelet i konsertsalen, men der i ølteltet følte jeg meg plutselig velkommen i dette merkelige Fjell-Norge av slåtter, stev og bunadsstakker. Da en av landets fremste spelemenn uoppfordret satte seg ned og ga sin egen lille mesterkonsert for tre- fire venner i bakrus, skjønte jeg plutselig en annen betydning av ordet folkemusikk. Setter Anne Sophie Mutter seg ned med fela blant rørebøtter i et øltelt i München? Eller for den saks skyld den folkekjære Arve Tellefsen? Jeg vet bare at Knut Hamre, gjorde det og spilte kanskje det beste han kunne. Før han pakket fela forsiktig ned i skrinet, drakk halvliteren sin og tok farvel. Til neste landskappleik et annet sted.

- HO VAR MJUKE, fela hass Knut i dag, sa en ved bordet i stillheten som fulgte. Også jeg hørte skjønnheten, men jeg er sørlending og er aldri blitt innviet i musikken eller kulturen. Jeg trives godt i øltelt blant vesttelemarkinger og folk fra Hardanger og Hallingdal, men jeg kjenner ikke musikken som binder dem sammen. Jeg skjønner bare instinktivt at den gir dem en identitet vi andre ikke har. På mine hjemtrakter på Sørlandet forsvant feler og musikk, rosemaling og folketradisjoner i en altoppslukende vekkelse. Folket måtte bøye nakken under embetsmenn, storbønder og kristendom helt til gitarklimpringen fra bedehusene mistet grepet på dem for 30- 40 år siden. Og Sørlandet våknet opp til countrymusikk.

DET GJØR OSS IKKE til dårligere mennesker, men det er liksom bunadene våre bare blir hengende som pynt på folk i 17. mai-tog når resten av folketradisjonene mangler. Jeg misunner ingen bunaden, men jeg misunner kanskje telemarkingene deres nonchalante kulturelle sjølsikkerhet. Både musikalsk og språklig. Dialektene deres kan jeg ut og inn fra ungdomsåra på landsgymnas, men jeg kommer likevel aldri til å forstå kulturen. Ættestolthet og bygdepatriotisme kan jeg styre meg for, men jeg har alltid vært forundret over denne trassige motkulturen som liksom går hand i hand med teknologiske framskritt og næringsutvikling. Det er som om Myllarguten den dag i dag går der mellom parabolantennene i Vinje og spiller «Siklebekken» mens alle andre bekker og elver renner i rør. Hvor ellers enn i Telemark kan en felespiller som blir bedt om å spille en reinlender snu seg og si: - Eg spelar ikkje boogie woogie! Det var visstnok Knut Buen som sa det, men som i all folkekunst er det ikke opphavsmannen, men mytene om ham som betyr noe.

MYLLARGUTEN som historisk person er nok vanskelig å skille fra mytene, men 200 år etter hans fødsel er det fortsatt en ære å være en etterkommer. Om det så bare er som ætling av en av de tre som rodde ham til grava i 1872. Du skjønner liksom at en kunstner fortsatt har betydning når lokalavisene fortsatt engasjerer seg i hvem som egentlig deltok i dette gravfølget. Og på veien opp til stevneplassen i Rauland peker kjentfolk ned på en gård der det visstnok bor en direkte etterkommer av «Myllaren».

Spillet i ølteltet er slutt, men praten og historiene går videre. Og så kommer historien om den lille gutten med litt mørk hudfarge som for mange år siden kom gråtende hjem fra skolen fordi de andre ertet ham. Bestemor trøstet ham på den beste måten hun visste:

- Du skal ikke grina du, guten min. Du skal berre hugsa at du er den einaste negaren i heile verda som er i slekt med Myllarguten.

Det er da du skjønner at du bare er på besøk.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.