Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer
Min side Logg ut

I global storm

Den beskjedne nordmann Martin S. er råket ut i et av verdens verste minefelt: Hvem eier kulturen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MARTIN SCHØYEN MÅ VÆRE verdens mest beskjedne nordmann, hvilket ikke sier lite. Stillfaren og sjenert, uten sans for briskende laurbær, har han med utgangspunkt i sin families transportformue bygd opp en internasjonal kjernesamling av sjeldne manuskripter. Omfanget av denne The Schøyen Manuscript Collection kan beundres av enhver på Internett (adressen er www.nb/baser/schoyen), og tiltrekker nå forskere fra hele verden.

Det siste tilskuddet til samlingen kommer fra Afghanistan, og består i noe så sjeldent som de første kjente tekstene om buddhismen som overhodet er overlevert. Den store Buddhas lære ble jo i de første århundrene spredt muntlig. Skriftlige kilder kjennes fra århundret før Kristi fødsel, men de eldste overleverte er fra århundret etter. Og de befinner seg nå i Oslo!

OM IKKE PÅ SPIKKESTAD, der den beskjedne Martin bor. Det er her, fra det indre Buskerud, at han bestyrer sin eiendommelige formue, som sies å ha milliardverdi. Her lever han med sin lidenskap - gamle tekster, så gamle og så sjeldne som mulig, japanske, koptiske, tibetanske, hva ikke - og her kjennes han som sine venners venn, men ellers som en heller tilbaketrukket person. Politikken skyr han. Utadvendt virksomhet er ikke noe for Martin Schøyen. Den eneste forening han deltar i, skal være Bibliofilklubben, en av landets mest lukkede og fornemme. Nylig har man opptatt det første kvinnelige medlemmet i denne kretsen, men ellers foretrekkes århundrenes bokstøv framfor dagens friskluft.

Den sjenerte Martin er nå blitt trukket inn i et problemfelt som må regnes som et av verdens mest uløselige, og der meningene står steilt og globalt mot hverandre. Hvor hører kulturens skatter egentlig hjemme? I opphavslandet - eller i den internasjonale museums- og forskningskonteksten?

Nasjonalbibliotekar Bendik Rugaas står for forskningssynspunktet. Schøyensamlingen bør kjøpes av den norske stat og deponeres ved Nasjonalbiblioteket, avdeling Oslo, mener han.

Riksarkivar John Herstad har inntatt det nøyaktig motsatte standpunktet. Samlingen hører hjemme i Afghanistan og hvor den ellers kommer fra, og må så snart som mulig tilbakeføres til sine egentlige opphavsland, framholder han.

HVA SKAL DA offentligheten mene, når landets to øverste embetsmenn innenfor skriftkulturens forvaltning inntar motsatte standpunkt? Hvem skal Martin Schøyen lytte til?

Den norske uenigheten gjenspeiler en større, global kontrovers om kulturens opphav. Riksantikvarens standpunkt er i tråd med det synet UNESCOs organer tradisjonelt har inntatt, at kulturskatter hører hjemme der de er oppstått. Ut fra dette synet bør for eksempel Parthenon-frisen snarest demonteres fra British Museum og føres tilbake til Akropolis i Athen. Tilsvarende bør alle kolonimaktenes «primitive» samlinger straks returneres til sine hjemland. Dette er i tråd med god arkivskikk også. Håndskriftsamlinger som i kolonial hensikt er ført ut av et land, må sendes tilbake - slik for eksempel Danmark har utlevert de arnamagneiske håndskriftene til Island, eller slik Norge har krevd manuskripter utlevert fra Danmark og fått museumsgjenstander i retur fra Sverige.

MEN DET FINNES også andre standpunkt. Professor Jens Braarvig, den fremste kjenneren av buddhismens historie i Norge, minner oss om at det i dag er flere buddhister i Norge enn i Afghanistan. Underforstått: Bør ikke tekstene like gjerne følge troen som geografien? I mer utvidet forstand kan man spørre om kulturen, som alltid flyter over grensene, overhodet kan håndteres forvaltningsmessig etter rent nasjonale opphavskriterier. For selv om hjemlandsprinsippet bør ha forrang når det gjelder enkelte vesentlige kulturskatter, kan det jo umulig gis absolutt gyldighet. Dersom alle kulturskatter skulle tilbakeføres til sine hjemland, ville verdens museer og biblioteker ribbes til det ugjenkjennelige.

Hva mener Martin Schøyen selv?

Manuskriptene tilhører verdens kulturarv, sies det fra Buskerud. Det må være et forstandig utgangspunkt. Mer og mer ses jo kulturen i dag fra globalt perspektiv. Selve begrepet verdenskulturarv - «world heritage» - viser at den strikte, nasjonale linja i vår tid forvitrer til fordel for et mer universelt syn. På en annen side må enhver samling forventes å følge internasjonale standarder for konservering og tilgjengelighet, kanskje også underlegges en begrenset eiendomsrett. Det vil altså følge et tungt ansvar med å håndtere globale verdier.

Det er nok et ansvar vår egen Martin Schøyen i all beskjedenhet er innstilt på å følge.

Hele Norges coronakart