DEBATT

Kampen mot terror

I spagat over Afghanistan

Etter den vestlige uttrekningen fra Afghanistan, er det spesielt amerikanerne som får skylda for at man ikke har maktet å etablere et stabilt demokratisk styre. Men USA ikke hadde slike ambisjoner.

VILJE OG EVNE: At vi var i Afghanistan i 20 år, og ikke i to, skyldes langt mer folk som Tony Blair (t.v.), enn kortsiktige folk som George W. Bush (t.h.). Europeere hadde en sterk vilje til å gjøre noe substansielt for afghanerne, men hadde ikke tilstrekkelig evne. Amerikanerne hadde evne, men ikke tilstrekkelig vilje, skriver innsenderen. Foto: Kevin Lamarque / Reuters / NTB
VILJE OG EVNE: At vi var i Afghanistan i 20 år, og ikke i to, skyldes langt mer folk som Tony Blair (t.v.), enn kortsiktige folk som George W. Bush (t.h.). Europeere hadde en sterk vilje til å gjøre noe substansielt for afghanerne, men hadde ikke tilstrekkelig evne. Amerikanerne hadde evne, men ikke tilstrekkelig vilje, skriver innsenderen. Foto: Kevin Lamarque / Reuters / NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Harald Høiback
Harald Høiback Vis mer

Debatten om Afghanistan har blusset opp. I kjølvannet av den vestlige uttrekningen fra landet, er det spesielt amerikanerne som får skylda for at man ikke har maktet å etablere et stabilt demokratisk styre, og å få kontroll med den politiske motiverte volden. Det mange synes å ha glemt, er at USA ikke hadde slike ambisjoner. Det var det andre som hadde.

Den amerikanske forsvarsministeren Donald Rumsfeld, var klar på hva som måtte være USAs respons på terrorangrepet 11. september 2001. De måtte ta dem som sto bak angrepet, og fjerne Taliban fra makten. USA måtte sende et signal til terrorgrupper som gjorde som al-Qaida, at USA ville komme etter dem, uansett hvor de måtte befinne seg i verden.

For det andre måtte USA sende et signal til andre lite vennligsinnede regimer i verden. Om folk som Bashar al-Assad i Syria eller Muammar al-Gaddafi i Libya trodde at de stilltiende kunne ha internasjonale terrorister i sin bakgård, tok de feil. Om slike terrorister rammet USA, ville konsekvensen også ramme regimet som huset dem.

Rumsfelds strategi var en variant av den avskrekkingsstrategien vi husker fra den kalde krigen. Konsekvensen av å angripe USA, eller tillate slike angrep, ville være så stor at ingen ville forsøke noe slikt igjen.

For at avskrekkingen skulle virke, var det avgjørende at det man gjorde i Afghanistan ikke ble oppfattet som en belønning. Hvis amerikanerne rykket inn i Afghanistan med den hensikt å bedre livskvaliteten til landets innbyggere, ville avskrekking bli til oppmuntring. Om konsekvensen av å ta livet av nær 3000 amerikanere var at de ville komme og rette opp i skakkjørte stater, var det ikke mye avskrekking igjen. Som Rumsfeld skrev: «Rewards of security guarantees and aid in return for dubious promises of better behavior in the future were not the best means of deterring more terrorist attacks.»

USA hadde altså ingen intensjoner om å bli i Afghanistan i 20 år. Da general Dan K. McNeill overtok kommandoen for de amerikanske styrkene i Afghanistan våren 2002, fikk han klar beskjed: «Don’t you do anything that looks like permanence. We are in and out of there in a hurry.»

Å kritisere amerikanerne for at de ikke hadde noen langsiktig strategi for nasjonsbygging i Afghanistan, blir derfor en smule malplassert. Det var nettopp strategien, ikke å ha en strategi for nasjonsbygging.

Amerikanerne ville raskt inn, og like raskt ut, men andre var av en annen oppfatning. Før 2001 hadde få utenfor Afghanistan interessert seg for hva som foregikk der. Krigene på Balkan hadde tatt nesten all oppmerksomhet, og Talibans misgjerninger var ikke på vår radar. Det endret seg brått.

Etter 11. september 2001 var det Afghanistan alle skulle til. Der var medieoppmerksomheten og der var de store pengene. Et hav av ulike organisasjoner tok tak i problemer som i liten grad lot seg løse av andre enn afghanerne selv. Afghanistans problemer ble for mange en nær uuttømmelig kilde til fremtidig aktivitet og omsetning. Afghanistan utviklet seg raskt fra å være et land for de helt spesielt interesserte, til å bli det største bistands- og utviklingsprosjektet i historien.

Også politikere kastet seg på denne karusellen. Blitslysene var uimotståelige. Spesielt hoppet den britiske statsminister Tony Blair ned i hengemyra med begge bena, og uttalte i oktober 2001: «The values we believe in should shine through what we do in Afghanistan. To the Afghan people we make this commitment: The conflict will not be the end. We will not walk away as the outside world has done so many times before here.»

Blair hadde altså den helt motsatte tanken enn den Rumsfeld hadde. Konsekvensene av angrepet på USA skulle bli det beste som har skjedd det afghanske folk i moderne tid. At vi var i Afghanistan i 20 år, og ikke i to, skyldes derfor langt mer folk som Tony Blairs «force for good» og «blitzkrieg of benevolence», enn kortsiktige folk som George W. Bush, eller kynikere som Rumsfeld. Europeere hadde en sterk vilje til å gjøre noe substansielt for afghanerne, men hadde ikke tilstrekkelig evne. Amerikanerne hadde evne, men ikke tilstrekkelig vilje.

Hvilke lærdom kan vi trekke av dette? Jo, les Carl von Clausewitz! Han minner oss på at den første og mest avgjørende vurderingen politikerne og generalene må gjøre, er å fastslå hva slags krig de er i ferd med å utløse, og ikke gjøre den til noe den ut fra sakens natur ikke kan være.

AVVIK: Vakthavende statsmeterolog Martin Granerød om klagestormen som kommer når det er avvik mellom værmelding og faktisk vær. Video: Dagbladet TV. Programleder: Agusta Magnusdottir Vis mer

Vårt problem er at vi aldri ble enige om hva slags krig vi egentlig utkjempet i Afghanistan. Mange forsøkte også å gjøre den til noe den ikke kunne være.

De mange som har vært involvert i landet de siste 20 år, har i liten grad sunget fra det samme notearket. Landet har vært møteplass for mange ulike og ofte motstridende agendaer. Afghanernes problem er at de ikke har fått mer ut enn de har, av 20 års massivt internasjonalt nærvær i landet.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer