For de fleste er morsdag en fin dag – en anledning til å feire en av de næreste relasjonene man har. Men for noen er dagen en påminnelse om at man ikke har en mor, eller at forholdet er vanskelig. For meg var morsdag en slik påminnelse da jeg var ung. Til alle dere som synes denne dagen er vanskelig vil jeg si dette: dere er ikke alene.

Da jeg vokste opp var familiesituasjonen min vanskelig. Mor var psykisk syk, og plutselig kunne det gå flere uker uten at hun snakket til oss ungene. Jeg tenkte ofte at det var min feil, at jeg hadde gjort noe galt. Det var vondt, og det gjorde meg usikker. Jeg var likevel heldig og hadde en far som tok seg av meg, men savnet etter en mor som hadde tid til oss og ville være en del av livet mitt var stort. Så traff jeg Ingeborg på bedehuset, en dame som skulle bli livsviktig for meg.

Ingeborg var en eldre dame, mye eldre enn mor, men likevel klarte hun å fylle mye av det tomrommet jeg følte. Savnet etter mor. Ingeborg så en ung Olaug som trengte å bli sett, ei jente med mye usikkerhet og sinne. Jeg tror virkelig Ingeborg ble redningen min. Hun var ikke akkurat særlig kul eller en som tok plass. Hun gikk alltid to skritt bak mannen sin David, det var David som klippet håret hennes, og hun sa aldri noe på møtene på bedehuset. Heller ikke hjemme hos dem var det spesielt råflott eller stilig. Men hun hadde en divan og et bord med småkaker og sitronbrus. Og så hadde hun tid, omsorg og klokskap. Og det var akkurat det jeg trengte.