KOMMENTARER

22. juli:

Ikke glem rasismen

Den har en naturlig plass i det politiske oppgjøret etter 22. juli.

HÆRVERK: Minnesmerket til Benjamin Hermansen ble tagget ned natt til tirsdag denne uka. Foto: Johannes Dvorak Lagos. Video: Frank Karlsen. Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Det er drapene, ødeleggelsene og propagandaen vi ser og forbinder med terror. Det umiddelbare. Men selve målet med terror er å skape langvarig frykt og utrygghet. Derfor er trygghet også er en sentral del av gjenoppbyggingsarbeidet. Enten det handler om å styrke beredskapen eller å ta hverdagen tilbake, så gjør vi det for å føle oss trygge igjen.

Nå ligger det an til nye diskusjoner om holdningene som lå bak 22. juli-terroren, med forventning om påfølgende handling og tiltak. La oss kalle det et politisk oppgjør, i mangel på et bedre ord.

Også dette oppgjøret handler om trygghet. Bak ønsket om oppgjør ligger det at ord kan føre til handlinger. Ved å gå i oss selv og se hvordan vi som samfunn og enkeltmennesker kan forhindre radikalisering og ekstremisme, gjør vi også Norge tryggere.

PREGET: Tidligere statsminister, Jens Stoltenberg, taler i Oslo domkirke ti år etter terrorangrepene 22. juli 2011. Vis mer

Men oppgjøret bør ikke kile seg fast på et snevert spor hvor målet er å forhindre vold og terror og bare det. For å ta hverdagen tilbake er ikke like lett for alle. Angrepene 22. juli var ikke bare ekstremistiske, de var også rasistiske. Breivik var motivert av en rasistisk konspirasjonsteori om at Arbeiderpartiet jobber for å erstatte den norske befolkningen med muslimer.

Angrepene rammet AUF og Arbeiderpartiet, men de rammet AUF-ere og Ap-politikere med minoritetsbakgrunn ekstra hardt. På Utøya ble ni ungdommer med minoritetsbakgrunn drept. I åra etter har de som overlevde måtte leve med en frykt som ikke bare utløses og forsterkes av høye lyder og trange rom, men også skarpe ord og hatefulle ytringer.

Disse dimensjonene ved angrepet er ofte oversett. Men de gjør 22. juli til et naturlig utgangspunkt for å diskutere all rasisme, ikke bare den konspiratoriske og den som framstår med et tydelig voldspotensial. Vi skal ikke bare motarbeide frykten angrepet skapte, men også den særskilte frykten hos minoritetsbefolkningen.

En påminnelse om rasismens naturlige plass i det politiske oppgjøret fikk vi denne uka. På tirsdag våknet Holmlia opp til at noen hadde skjendet bysten til minne om Benjamin Hermansen. På sokkel sto det «Breivik fikk rett».

Taggingen var et tydelig signal, samme dag som den muslimske Id-feiringen startet og to dager før tiårsdagen for 22. juli. Et tydelig, rasistisk signal om at hatet fortsatt lever blant oss og om at enkelte av oss bør være redde.

Handlingen var ikke voldelig og ingen vet om den som gjorde det har voldspotensial. Men det er likevel en type handling vi for alt i verden vil unngå i framtida. Fordi den er med på å viderebringe arven etter Breivik og forsterke de langsiktige skadevirkningene av angrepene hans.

En av dem som virker å mene at alle diskusjoner om 22. juli-terrorens politiske sider utelukkende skal handle om terror og om massedrapene den dagen, er Frp-leder Sylvi Listhaug. På søndag gikk hun knallhardt ut mot Jonas Gahr Støre. Hun mente han hadde «gått til kraftig angrep på Human Rights Service (HRS), og insinuert medskyldighet i 22. juli».

Det Støre i realiteten hadde gjort, var å føre opp punktet «Frata statsstøtten til organisasjoner som aktivt fremmer diskriminering og fjerne støtten til Human Rights Service» som det tiende og siste på en liste over tiltak for å bekjempe holdningene bak terroren 22. juli.

Debatten Støre trakk opp, om hvor langt man skal gå og hva som er riktige tiltak for å bekjempe ekstreme og rasistiske holdninger, er tydeligvis en debatt som Listhaug ikke vil ha. Da hun skrev at Støre insinuerte medskyldighet, satte hun i hvert fall en midlertidig stopper for den.

Debatten om det politiske i 22. juli-angrepene må få skje uten at Listhaug og andre skal trekke «medskyldig-kortet». Ingen andre enn Anders Behring Breivik er ansvarlige for og skyldige i terrorangrepet. Men handlingene hans gjør en debatt om ord og holdninger nødvendig. Skal den lykkes, kan det ikke være strenge beviskrav for at det som diskuteres må kunne knyttes direkte til framtidige voldshandlinger.

Vi trenger en omfattende og nyansert debatt om alt fra hvordan vi bekjemper rasisme i hverdagen og på nett til hvordan vi forebygger radikalisering og ekstremisme. I den må det også være lov til å snakke om hvor grensene går og til å advare mot å gå på akkord med viktige liberale prinsipper. Men argumentene må være sterkere enn at motdebattanten impliserer medskyld.

Hvis debatten snevres inn til bare å handle om å forhindre framtidig terrorisme, vil den forbli fattig og ufullstendig.

Det vil ramme muslimer og andre minoritetsnordmenn hardest, de Breivik hatet aller mest.

Derfor har også den brede kampen mot rasisme en naturlig plass i det politiske oppgjøret etter 22. juli.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer