DEBATT

Den internasjonale mannedagen

Ikke godt nok å være mann

Jeg er forberedt på å få litt kjeft for dette innlegget, men er det mannedag, så er det mannedag.

Bildet viser Morten Nordahl Ellingsen 
Seniorrådgiver 
Kommunikasjonsavdelingen NMBU
Bildet viser Morten Nordahl Ellingsen Seniorrådgiver Kommunikasjonsavdelingen NMBU Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

I dag er det den internasjonale mannedagen. Det er en dag jeg tidligere fnøs litt av, men som jeg nå synes har et poeng. Menn som gruppe har en del utfordringer som vi må løse, for eksempel for høye selvmordsrater, et skolesystem som er mer tilpasset jenter, presset mot pappapermen, friheten til å velge utradisjonelt i konservative samfunn og så videre.

Selv har jeg et mer hverdagslig hjertesukk å komme med på dagen: Jeg skulle ønske det var litt greiere å bare være mann. For i dag kan man lett få inntrykk av at det meste helst skulle gjøres av en kvinne isteden. Hvis en mann har ansvar for noe blir det ofte krav om at den neste må være kvinne. Da jeg var aktiv i kommunepolitikken der jeg bor følte jeg hele tiden at jeg måtte be om unnskyldning for at jeg som er politisk engasjert faktisk er mann, særlig etter at jeg overtok en posisjon etter en kvinne.

Også er det en del ting det bare er lov til å si om kvinner. Kommunen min fikk nettopp ny kommunedirektør. Ingen kunne funnet på å si «så flott å få en mann i denne posisjonen, nå har det jo vært kvinnedominert lenge her». Og det er helt greit, vi trenger ikke si det heller, men hadde det vært en kvinne hadde man applaudert kjønnet hennes.

På et årsmøte jeg var på for noen år siden var det fem stykker som gikk på talerstolen og sa at det var så flott å høre alle de kvinnelige stemmene der. Tenk om noen hadde gått opp og sagt hvor flott det var med alle de sterke mannestemmene på årsmøtet.

Jeg har gått over til de som er over førti. Mann over førti. Gammal gubbe. «Boomer». Der har du gjeng som mange misliker sterkt når vi engasjerer oss i ting, og jo eldre jeg blir, jo lettere er det å avfeie meg. Har samfunnsengasjement en utløpsdato for oss menn? Bør jeg trekke meg unna samfunnsdebatten mens jeg bare er halvgubbete?

Jeg ser for meg at dette er ulikt i ulike deler av samfunnet og mye er fortsatt er ganske mannsdominert. Dette innlegget må ikke på noen måte forstås som et argument mot det likestillingsarbeidet som foregår – hvor mye gjenstår. Men i min lille verden skulle jeg gjerne ønske at det var litt mer innafor å være mann.

Den internasjonale mannedagen er ikke en dag som mange engasjerer seg i. Det har kanskje sammenheng med at manneinteressene har vært ivaretatt hver eneste dag, fordi menn kontrollerte for mye. Nå som det blir mer og mer likestilt (som er bra) trenger vi etter hvert å snakke mer menns behov, både nasjonalt og internasjonalt.

Jeg er forberedt på å få litt kjeft for dette innlegget, men er det mannedag, så er det mannedag.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer