Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen kunne tatt med seg fredspipe da han tidligere denne måneden måtte møte i Kringkastingsrådet for å svare for Komponistforeningens klage på NRKs dekning av norsk musikk. I stedet valgte han å vifte med en rød klut og mer eller mindre avvise alle klager, til tross for sterk kritikk fra flere av Kringkastingsrådets medlemmer — deriblant kunstner og Ap-politiker Tove Karoline Knutsen, som konkluderte med at NRK hadde en dårlig sak.
Opptrinnet mobiliserte lederne for 18 norske kulturinstitusjoner, som i et påfølgende innlegg i VG hevdet at NRK ikke levde opp til sin egen plakat, og forlangte endring.
De har gode poenger. Kulturkanalen P2 er i stor grad preget av generelle magasinflater og flust med repriser, der brede navn fra norsk kulturliv ofte fyller gjestelistene. Det stoffet som fremstår som mindre salgbart, flyttes ut i nisjekanalene, der det sjelden blir satt i kontekst eller får skikkelig redaksjonell behandling. Det bør kunne forventes av NRK at de sørger for bred formidling av mangfoldet i norsk kulturliv. Det gjør de ikke i dag.
Kringkastingssjefen argumenterte med at tiden har løpt fra den typen spesialiserte radioprogrammer som pleide å prege P2. Det kan hende, men det er ingen som har etterlyst et sendeskjema fra fortiden. Snarere bør man kunne forvente at NRK setter noen av sine betydelige faglige og menneskelige ressurser inn for å finne nye og kreative metoder for å formidle de kulturuttrykkene som ikke allerede befinner seg i hovedstrømmen. De kan ikke bare løpe etter hva de tror publikum allerede vil ha, de må anstrenge seg for å finne måter å åpne nye dører på.
En «drapsmann» utfordrer til duell
Det er naturligvis krevende å nå ut med smalere kulturstoff til et publikum som har langt mer å velge i enn før. For mer kommersielle medier er det blitt en stadig vanskeligere jobb. Nettopp derfor er det viktig at NRK ikke løper fra denne delen av samfunnsoppdraget. De finansieres på en annen og mer forutsigbar måte enn andre medier kan derfor tåle å lage programmer for mindre publikumsgrupper. De kan og bør benytte sin egen enestående frihet, og forpliktelsene og forventningene som følger med, til å tilby et bredere publikum anledningen til å tre inn i kulturelle rom som de kanskje ikke selv ville oppsøkt.
For lisensbetalerne betaler ikke bare for å få det de vil ha. Mange av dem synes også det ville være verd å betale for det de ikke visste de ville ha, for skolering og videreutdanning. Og i øyeblikket får de ikke det de betaler for.
