KOMMENTARER

Ikke la Norge bli det nye Russland

Skal Norge gasse seg fram mot 2040?

ANDRE TIDER: Putin med kart over rørledningene i Nordsjøen, da russiske selskaper fortsatt var aktuelle som samarbeidspartnere for olje- og gassprosjekter i Barentshavet. Foto: Reuters / NTB
ANDRE TIDER: Putin med kart over rørledningene i Nordsjøen, da russiske selskaper fortsatt var aktuelle som samarbeidspartnere for olje- og gassprosjekter i Barentshavet. Foto: Reuters / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Putin leker med gasstilførselen til Europa, og kontinentet skjelver i buksene. Akkurat nå skjelver man i frykt for full stenging av gassledningene, men i vinter kan det rett og slett bli kaldt. En del av sparetiltakene i energikrisa vil være at termostatene skrus ned for å spare strøm.

På grunn av den åpne energikrigen mellom Europa og Russland, har Norges rolle som energinasjon fått en helt annen betydning.

Dermed har også debatten om leting etter norsk olje- og gass fått et nytt bakteppe. Høyre tok i forrige uke til orde for mer leting, også i nye områder.

Plutselig er dette et aktuelt scenario: Norge blir en enda mer utpreget fossil-økonomi de neste tiårene, mens Europa fortsetter ferden mot nullutslipp.

Det er bare tre spørsmål som trenger et svar: Må vi, vil vi – og ikke minst: Er det så lurt?

ÅPNER MØTET: Spania er vertskap for Nato-toppmøtet. Der kom Jens Stoltenberg med flere klare beskjeder. Vis mer

Først, må vi?

Det er slett ikke sikkert. For å svare på dette må vi dessverre gjennom en liten tall-orgie.

EU forbruker i dag ca 500 milliarder kubikkmeter gass i året (bcm). I fjor sto Russlands forsyninger for cirka 155 bcm. Disse vil EU aller helst kvitte seg med, så raskt det går.

Her kommer Norge inn i bildet.

Norge eksporterte i fjor cirka 100 bcm av gassen som ble brukt i EU. Nå vil EU ha mer, og det har de fått. Norge har økt eksporten - så mye det er kapasitet til i rørledningene til kontinentet.

Men hva med årene som kommer?

EU har vært på rundreise i en rekke land for å sikre seg erstatning for den russiske gassen, blant annet til USA og Qatar. De har også vært i Norge, hvor EUs klimakommisær undertegnet en avtale om at EU ønsker gass også etter 2030.

Det er nå det virkerlig strammer seg til, når vi begynner med spådommer inn i framtida.

Norske gassfelt vil nemlig produsere mer fram til 2027. Fra da av går det nedover med produksjonen. Feltene tømmes. Skal vi eksportere mer, må vi finne mer. Problemet er bare at det gjerne tar 10 til 20 år fra et felt oppdages, til gassen kan eksporteres.

La oss si vi er i år 2040. Hvor mye gass vil Europa trenge da?

Analysebyrået Rystad Energy anslår at EU vil trenge 330 bcm gass i 2040. I så fall skulle en tro at det var svært god bruk for mer norsk gass.

Andre anslag viser likevel et ganske annet bilde.

Det internasjonale energibyrået (IEA) har laget beregninger av energiforbruk, ut fra EU-landenes egne ambisjoner for klimakutt. I et scenario anslår de at forbruket av gass vil være nede på 310 bcm allerede i 2030, og på 57 bcm i 2050.

Hvis en tenker seg en lineær utvikling, vil det si et behov på 190 bcm i 2040.

Landene i EU kan dessuten kutte forbruk raskt, når de først bestemmer seg. Denne uka gikk EU inn for 15 prosent kutt i gassforbruket. Det vil utgjøre kutt på 45 bcm allerede i løpet av seks måneder.

Markedet for den nye, norske gassen, som først vil være klar om 10-20 år, kan krympe svært raskt.

Det andre spørsmålet er: Vil vi?

Svaret på det spørsmålet må begynne med et annet spørsmål: Vil egentlig EU?

Man anslår at de store, gjenværende, uoppdagede ressursene av gass på norsk sokkel ligger i Barentshavet. Mye av det antas å ligge i Barentshavet nord – nord for det som i dag regnes som iskanten. Iskanten regnes som et særlig viktig område for biologisk mangfold – og tilsvarende sårbart for ulykker og utslipp.

Så seint som i fjor høst ba EU-kommisjonen om at EU skulle arbeide for et multilateralt forbud mot olje- og gassaktivitet i arktiske strøk.

En ekspansjon i nye områder vil (hvis vi fortsatt skal ligge unna Lofoten, Vesterålen og Senja) måtte innebære en satsing langt nordover.

En ytterligere risikofaktor i den sammenheng er delelinjeavtalen med Russland fra 2011, som avklarte grensespørsmål i havet. Nylig uttalte lederen i Statsdumaen i Russland at avtalen bør skrotes. Det regnes foreløpig som en tom trussel, men er illustrerende for uforutsigbarheten.

Sist, men altså ikke minst, er det så lurt av Norge å øke fossilsatsingen inn i de neste tiårene?

Vi kan forholde oss til det som et økonomisk spørsmål.

Det er ikke bare Russlands aggresjon som har satt EU på tanken om å kutte forbruk av gass. Ambisjonene om klimakutt ligger i bunn, og EU har lenge arbeidet systematisk for å kvitte seg med utslipp. Regelen er at ambisjonene om kutt stadig forsterkes, og at politikken for å følge det opp blir tilsvarende konkret.

Når kontinentet i økende grad herjes av hetebølger, tørke og skogbranner, er det rimelig å anta at det politiske presset for å gjøre dette vil fortsette – om ikke forsterkes – i årene som kommer.

Og Norge må jo selge gassen et sted.

Hvis EU ikke er et marked, vil det være vanskelig å finne alternativer. Norsk gass eksporteres nå hovedsakelig gjennom rørledninger. Det gjør at den er «bundet» til kjøperne i Europa.

Norge bør tenke seg grundig om før man bestemmer seg for å bli det nye Russland i økonomisk sammenheng – en bensinstasjon, uten særlig andre økonomiske bein å stå på. Norge trenger flere inntektskilder, flere industrier.

Det er begrenset hvor mye kapital og arbeidskraft Norge kan mobilisere til nye industrier, og hvor mye økonomien tåler før den koker over, hvis oljeinvesteringene skal forsette med full kraft mot 2040.

Alt pratet om det grønne skiftet i Norge handler ikke bare om å kutte utslipp, det handler om å skaffe seg inntektskilder og arbeidsplasser som har en framtid i en verden som skal kvitte seg med fossile brensler.

Europa trenger energi, og sikkerhet for leveransene. Norge må sende all den gassen vi klarer. Selv MDG har uttrykt støtte til å maksimere gasseksporten vår nå. Det er likevel ikke gitt at mer av det samme er løsningen. I stedet kan vi ende opp med å bli sittende igjen med svarteper.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer