I 2020 har vi sett det rettsstatlige lagspillet i full sving. Regjering, storting, domstoler, akademia og sivilsamfunn har gjort en solid innsats og fylt sine roller i møte med coronapandemien. Om én aktør har fomlet med ballen, har de andre stort sett plukket den opp – slik rettsstaten skal fungere.

Under trygdeskandalen sviktet dette lagspillet. Mennesker i en vanskelig livssituasjon ble straffeforfulgt på feil grunnlag, og det tok altfor lang tid før rettsstatens aktører avdekket og stanset den lovstridige praksisen.

Rettsstaten er ikke bare et bolverk mot autoritære regimer, den er en erkjennelse av at alle dens aktører er feilbarlige. Der én statsmakt glipper, skal de andre korrigere. Det er et lagspill mellom statsmaktene, rettens aktører og sivilsamfunnet.

En rettsstatspolitikk er å vurdere lovgivningsprosesser og forvaltning for å se om alt fungerer som det skal. Det er å undersøke om domstoler, påtalemyndighet, advokater og medier har godt nok vern for sin uavhengighet, og gode nok arbeidsvilkår. Det er å se om rettsstaten inkluderer alle, eller om noen grupper faller utenfor. En god rettsstatspolitikk vil gjøre landet vårt tryggere, mer demokratisk og mer rettferdig.