KOMMENTARER

Birgitte Tengs-saken:

Ikke som på TV

Stadig oftere er en rettssaks «rykende pistol» et DNA-bevis. Denne uka avgjøres Johny Vassbakks skjebne av en gjeng kriminalteknikere.

Ikke som på TV
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Han har glatt isse, pent frisert skjegg og tydelig intonasjon. Et øyeblikk ser jeg ham for meg som skuespiller i en av TV-seriene om CSI i ulike amerikanske byer, der eminente kriminalteknikere løser kompliserte saker med vitenskapelige, tekniske bevis. I tingretten i Haugesund sitter Waltor Pason kledd i mørk dress, hvit skjorte og slips, et antrekk som underbygger hans selvsikre framtoning. Men presentasjonen hans likner på ingen måte noen snappy TV-dialog.

Waltor Pason er DNA-ekspert fra GMI, et anerkjent institutt i Innsbruck, Østerrike. Torsdag er den andre av fire hele dager viet detaljerte beskrivelser av alleler, hypervariabler, molekyler, mitokondrier, PCR-tester, STR-markører, MPS-analyser og referansesekvenser. Selv om alle vitnene forklarer pedagogisk: Dette er altfor komplisert for TV. Virkeligheten er ofte det. Men den er minst like fantastisk, for vitenskapelige framskritt oppklarer stadig flere kriminalgåter.

Allerede i 1986 ble DNA-analyser for første gang brukt i en politietterforskning, da politiet i Leicester ba genetikeren og professoren Alec Jeffreys sammenlikne biologiske spor i en voldtektssak med prøver fra 4000 menn i området. Jeffrey utarbeidet en DNA-profil som førte til fellende dom. To år seinere ble DNA-bevis første gang brukt i en norsk rettssak.

Den gang analyserte man områder av DNA der markørene kunne bestå av flere hundre baser, og måtte derfor ha mye prøvemateriale for å finne svar. Utover 2000-tallet har genetikerne blitt i stand til å identifisere stadig flere markører og med stadig kortere lengde. Nå kan rettsgenetikere lage fullstendige DNA-profiler ut fra noen hudceller på overflate som gjerningspersonen har tatt på.

Dette kan redde liv og oppklare uløste drap. I 2019 ble en mann dømt for å ha voldtatt og drept Marie-Louise Bendiktsen i juli 1998, på grunn av nye DNA-analyser. På samme måte førte nye analyser av materialet fra drapet på 12 år gamle Kristin Juel Johannessen i 1999 til at det i 2016 ble reist ny tiltale mot en tidligere frifunnet mann som denne gang ble dømt. Og da Gjenopptakelseskommisjonen i februar 2021 ga Viggo Kristiansen rett til å få prøvd sin sak på nytt, var det fordi det var reist tvil rundt DNA-bevisene i Baneheia-saken. 13. desember behandler Borgarting lagmannsrett saken hans, der Riksadvokaten har innstilt på frifinnelse.

DNA-reformen i 2008 gjorde det enklere for norsk politi å registrere DNA-profiler, og i dag bruker de tre ulike registrere: et identitetsregister, et etterforskningsregister og et sporregister. Amerikansk politi søker også i de store databasene til private firmaer som selger DNA-analyser til slektsgranskere, og har slik blant annet avslørt seriemorderen «The Golden State Killer» – som sto bak minst 12 drap og flere titalls voldtekter i California mellom 1976 og 1986 – ifølge en grundig artikkel i Bioingeniøren.

Pasons vitnemål er rettssakens viktigste. Det er hans team som har gjort analysen som har funnet Johny Vassbaks DNA på Birgitte Tengs´ strømpebukse. Østerrikske GMI jobbet med saken første gang i 2001. Frem til 2010 ble alle undersøkelser utført med en metode som heter elektroforese, men i 2010 kom en ny metode som heter parallellsekvensering (MPS). GMI tok denne tidlig i bruk, og har flere verktøy og analysemetoder enn norske kolleger. Det er derfor de kan finne DNA-profiler som ikke Rettsmedisinsk institutt har funnet.

Påtalemyndigheten håper at Parsons vitnemål skal overbevise retten om at Vassbakk må være gjerningsmannen. Forsvarerne gjør alt de kan for å skape rimelig tvil rundt dette.

DNA-beviset er i denne saken det vi ofte kaller en «rykende pistol»: Det ene, tekniske beviset som anses fellende. Johny Vassbak ble pågrepet i september 2021 fordi rettsmedisinerne i en blodflekk på Birgitte Tengs´ strømpebukse fant et Y-kromosom med treff på 29 STR-markører. Statistisk sett har færre enn 43 personer i verden de samme markørene, og alle vil være i Vassbakks farsslekt.

Like før jul fant rettsmedisinerne også en mutasjon på dette kromosomet. Denne mutasjonen har verken Vassbakks far eller brødre, så de er utelukket fra saken. Etterforskerne har også undersøkt genmaterialet hos 40 av Vassbakks mannlige slektninger, uten å finne noen slik mutasjon. Det er altså liten tvil om at DNA-sporet faktisk er tiltaltes.

Spørsmålet retten må ta stilling til er derfor om det kan ha blitt avsatt på noe annet tidspunkt enn under drapet, selv om Vassbakk hevder at han aldri har møtt Birgitte Tengs. DNA-beviset knytter ham til strømpebuksa som lå rullet rundt anklene hennes da hun ble funnet, men forsvarerne søker stadig nye forklaringer på hvordan det kan ha havnet der. Sporsikring i 1995 var noe helt annet enn i dag.

På TV avgjør alltid DNA-spor en sak, hvis det ikke plutselig dukker opp en enegget, ond tvilling. I virkeligheten må DNA-bevis tolkes varsomt. Onsdag advarte de sakkyndige DNA-ekspertene Bente Mevåg og Gro Bjørnestad mot troen på at DNA-teknologi alene kan bevise skyld i en sak.

– Et DNA-resultat sier ingenting om når eller hvordan cellematerialet er avsatt, sa Bjørnestad i retten.

Selv om DNA-beviset er sakens viktigste, er det ikke statsadvokatenes eneste bevis. Nina Grande og Thale Thomseth har brukt mye tid på Vassbakks tidligere straffehistorie med seksualisert vold, hans vane med å ta opp unge kvinnelige haikere og at han kjørte rundt på Karmøy nettopp drapsnatta i mai 1995. Vassbakk hadde mulighet til å begå drapet, en historie som sannsynliggjør at han ville vært i stand til det og et modus som mulig motiv.

Likevel: Det er det den vitenskapelige utviklingen som har ført til at politiet denne gang mener de har rett mann. Derfor står og faller denne saken på hva dommerne tenker om DNA-funnet. De neste dagene skal de få mye mer å tenke på.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer