Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer
Min side Logg ut

Ikke-spredning og regimeendring

I DEN AMERIKANSKE

valgkampen sa begge kandidatene at spredning av atomvåpen er den største trusselen mot USA. Da tenkte de på faren for kjernefysisk terrorisme, men formodentlig også på stater som Nord-Korea og Iran. Politikken overfor dem har vekslet mellom ikke-spredning og regimeendring.

Clintons avtale med Nord-Korea i 1994 var en ikke-spredningsavtale. Hans administrasjon jobbet hardt for å avvikle den nord-koreanske plutoniumproduksjonen. Samtidig lå det et innebygd håp om at det ortodokse kommunistregimet snart ville falle. I dét perspektiv var det ikke så ille å måtte betale 5 milliarder dollar for å bygge to store kraftreaktorer i landet, for ved ferdigstillelse ville de kanskje falle i hendene på et nytt regime. I et slikt perspektiv var det heller ingen hast med byggingen. Da avtalen gikk i stå i 2002, ett år før den første reaktoren etter planen skulle være ferdig, var bare 30 prosent av arbeidet gjort. Amerikanerne slapp dessuten å betale. Den byrden ble i hovedsak skjøvet over på Sør-Korea og Japan.

Bush la Clintons ikke-spredningsarbeid til side. Hans administrasjon gjorde regimeendring til rettesnor. Kjernevåpenspørsmålet ble en brekkstang for å fjerne regimet Kim Yong Il og styrke alliansebåndene i Østasia. Det siste har i noen grad skjedd, men Kim Yong Il sitter som kjent fortsatt. Verken Kina eller Sør-Korea er interessert i at det nord-koreanske regimet skal kollapse. Kina vil ha reformer og Sør-Korea vil ha gjenforening, men i ordnede former. I mellomtida har atomvåpenproblemet vokst etterhvert som Nord-Korea har fått tid til å øke sin kjernefysiske kapasitet.

I DAG ER

situasjonen vanskeligere enn noen gang siden 1994. Seks-maktsforhandlingene i Beijing går tregt. Mistilliten mellom USA og Nord-Korea stikker dypt. Mens rammeavtalen av 1994 la en plan for avvikling av plutoniumprogrammet, startet kanskje Nord-Korea et program for urananriking så tidlig som 1997-98. Krumtappen i det kjernefysiske svartebørsmarkedet, pakistanske Quadeer Khan, skal angivelig ha besøkt Nord-Korea 13 ganger. På den andre sida har de amerikanske ønskene om regimeendring sikkert ikke gått upåaktet hen i Pyongyang.

Forhandlingene i Beijing er en ikke-spredningsprosess. Hvis USA står fast på sin regimeendringspolitikk, vil samtalene mislykkes. For regimeendringspolitikken innebærer at atomvåpenprogrammet blir avviklet først etter at regimet har falt, og det er lite som tyder på at det vil skje. Hvis det en dag kommer melding om at Nord-Korea har testet en kjernefysisk sprengladning, betyr det at de forlatt forhandlingsbordet og bestemt seg for å satse på kjernefysisk avskrekking. I 1994, før rammeavtalen kom i stand, var USA og Nord-Korea på randen av krig. Nå driver konflikten i samme retning. Behovet for kurskorreksjon er påtrengende.

FOR ETT ÅR SIDEN

forpliktet Iran seg til å suspendere all aktivitet for anriking av uran og gjenvinning av plutonium, og gi det Internasjonale Atomenergibyrået (IAEA) utvidet adgang til sikkerhetskontroll med den kjernefysiske aktiviteten i landet. Avtalen ble inngått på initiativ fra Frankrike, Storbritannia og Tyskland, som tilbød teknologi for fredelig utnyttelse av atomenergi og lovte å holde spørsmålet utenfor FNs Sikkerhetsråd. Siden har Iran gjenopptatt produksjonen og testingen av sentrifuger for anriking av uran, og startet konvertering av uran til gassform. Det er i denne formen uranet mates inn i sentrifugene. Europeere og amerikanere er enige om at Iran satser på å skaffe seg en våpenopsjon. Om de allerede har bestemt seg for å realisere den er uvisst.

Hva blir fortsettelsen? Akkurat nå er de samme europeerne og iranerne nær ved å inngå en avtale der Iran suspenderer mer og europeerne tilbyr mer. Men dette blir i såfall en midlertidig framgang, ikke slutten på historien. I et lengre perspektiv kan det være nyttig å tenke langs tre linjer:

POLITISK LØSNING:

Det er dette europeerne går inn for. De er «gode» politimenn, mens amerikanerne truer med riset og er «slemme». Kombinasjonen har noe for seg. Men den blir mer effektiv hvis europeerne trekker noen røde linjer og sier hit men ikke lenger, og amerikanerne signaliserer at de vil føre dialog og begynne å samarbeide med Iran. Hvis ikke Iran stiller alle anrikingsaktiviteter i bero i overskuelig framtid; hvis nye viktige anlegg oppdages; eller hvis iranerne går tilbake på sikkerhetskontroll - samarbeidet med IAEA, bør alarmen gå. Da bør handelsforbindelsene ryke og Sikkerhetsrådet komme på banen. USA bør engasjere Iran på mange områder - Irak, Afghanistan, terrorisme, lemping av sanksjoner, tillitsskapende tiltak for å dempe frykten for amerikansk angrep etc. - gradvis og konsistent.

Men dette er neppe nok. Derfor bør det gjøres klart for iranske myndigheter at valget står mellom atomvåpen og pariastatus eller deltakelse i normalt internasjonalt samkvem. Sammenligningen er ikke med Pakistan og India, men med Sør-Afrika under apartheid og Libya under sanksjonene.

Fortsatt kan det vise seg utilstrekkelig. Hvis Israel stopper produksjonen av spaltbart materiale i Dimona, slik far Bush foreslo i 1991, vil det også bli lettere å få Iran til å stanse all slik virksomhet. I praksis ville det bety en regional avtale om stans i produksjonen av spaltbart materiale i Midtøsten. Idag står imidlertid Israel sterkere i amerikansk politikk enn noen gang før. Så vil sønnen gå inn for det?

En diplomatisk-politisk løsning må være en pakkeløsning, dvs. en løsning med mange elementer, fordi Iran svært nødig frasier seg kjernefysiske anlegg som den internasjonale ikke-spredningsavtalen (NPT) gir dem rett til å ha. Det vil i beste fall ta tid - trolig flere år - å få en slik løsning på plass.

BOMBING:

Israel er den fremste eksponenten for dette. For israelerne er trusselen fra et kjernefysisk Iran alvorligere enn alt annet. I 1981 bombet de Osirak-reaktoren i Irak. Erfaringene derfra er imidlertid lite oppmuntrende. I dag kjenner vi historien: Det var først etter bombingen at Saddam fikk fart på atomvåpenprogrammet sitt. Da lot landets ressurser seg villig mobilisere. Tilsvarende for Iran: Når landet er bombet vil inspektørene være ute og motivasjonen for å sette full fart på våpenprogrammet være på topp.

REGIMEENDRING:

Prestestyret er avhengig av økonomisk vekst for å trygge sin stilling, og beror på internasjonalt økonomisk samkvem for å få det til. Sanksjoner kan derfor ramme hardt. Videre er landet ganske åpent for intern politisk debatt og informasjon utenfra. Hvis iranerne ser at omverdenen samler seg mot dem og at Sikkerhetsrådet enes om sanksjoner, står regimet laglig til for kritikk. Misnøyen med prestestyret er utbredt. Iran er for øvrig det eneste landet i Midt-Østen hvor det eksisterer en betydelig sympati for Amerika på grunnplanet.

Hvis regimeendringen drar ut på tida og timeglasset for inngrep mot atomprogrammet renner ut, kan man vinne tid ved å bombe de kjernefysiske anleggene. Men da vil opposisjonen slutte opp om regjeringen og undergrave regimeendringspolitikken. Iran har dessuten mange mottrekk å ty til. Det viktigste vil være mobilisering av shiaene i Irak. Har ikke USA tapt i Irak før, taper de da.

EN POLITISK LØSNING

vil være det beste. Den må nødvendigvis skrives i ikke-spredningstermer. Men da må USA legge sine ambisjoner om regimeendring til side. Hvis europeerne og amerikanerne ikke kan enes om et politisk opplegg, blir det heller ingen politisk løsning. I så fall kan israelerne snart få det som de vil.

annonse

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media