DEBATT

Innvandring og integrering:

Ingen nåde for Mercy

Det som lenge så ut til å bli en historie om en godt integrert innvandrer og en uunnværlig ansatt, endte med at jeg – gråtende – måtte ta mitt livs tøffeste telefonsamtale.

LYKKE TIL: Kjære Norge, lykke til med å integrere innvandrere i arbeidslivet. Med det nåværende systemet i bunnen så har jeg absolutt ingen tro på at vi klarer det, skriver Margrethe Ollendorff Lien (t.v). Her sammen med Mercy Fakor Awumey. Foto: Haakon Hoseth
LYKKE TIL: Kjære Norge, lykke til med å integrere innvandrere i arbeidslivet. Med det nåværende systemet i bunnen så har jeg absolutt ingen tro på at vi klarer det, skriver Margrethe Ollendorff Lien (t.v). Her sammen med Mercy Fakor Awumey. Foto: Haakon Hoseth Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

For tre år siden ansatte vi Mercy Fakor Awumey. Det så lenge ut til å bli en historie om en godt integrert innvandrer og en uunnværlig ansatt. I stedet sørget Utlendingsnemnda (UNE) for at jeg like før jul – gråtende – måtte ta mitt livs tøffeste telefonsamtale til en familie som går en usikker framtid i møte.

OMIKRON: Frode Forland, fagdirektør i FHI, sier omikron er i ferd med å overta helt som dominerende variant i Norge. Vis mer

Reaksjonene fra våre ansatte – og mange andre – har ikke latt vente på seg etter at Romerikes Blad i romjula fortalte historien om vår kjære, uunnværlige kantineansvarlige Mercy.

For samtidig som hun gjennom tre år har bygget opp kantinetilbudet til rundt 100 ansatte på Feirings hovedkontor i Lørenskog til noe helt unikt, så har hun kjempet en personlig kamp mot norske myndigheter for å få bli i landet vårt.

Frem til nå har det vært en suksesshistorie for de fleste av oss som har lært Mercy å kjenne. Om mennesket Mercy som i 2015 kom fra Ghana til Norge gjennom familiegjenforening med mannen sin. Året etter fikk de sønnen Victory sammen, som dermed er født og oppvokst i Norge – med norske venner og norsk barnehage som det eneste han kjenner.

Om den sterke og målbevisste kvinnen som ble en verdifull og helt integrert arbeidstaker. Om Nav som så potensialet i en medarbeider og som jobbet tett med en bedrift i lokalsamfunnet for å få henne i arbeid. Og om bedriften som tok en sjanse på en ny medarbeider fra Ghana. Som brukte tid og ressurser på opplæring og oppfølging, og som fikk det tilbakebetalt i hopetall i engasjement og eierskap til jobben.

Men historien ser dessverre ut til å få en hjerteskjærende slutt, selv om Mercy i våre øyne er akkurat det våre folkevalgte anser som vellykket integrering og utnyttelse av arbeidskraft.

For Solberg-regjeringen hevdet at et av deres hovedprosjekter var et integreringsløft, der målet var at innvandrere i større grad skulle delta i arbeids- og samfunnsliv. I regjeringens integreringsstrategi 2019–2022 står det dessuten: «Arbeidskraften er vår viktigste og mest verdifulle ressurs. (...) Det at arbeidskraften anvendes, og anvendes på en god måte, er viktig for den samlede verdiskaping i landet. At flest mulig bidrar i arbeidslivet er viktig for samfunnets bærekraft». Arbeiderpartiet skriver at «vi skal være best på integrering».

Det er liten tvil om at dersom man skal få til noe av dette er man helt avhengig av å få med arbeidsgiverne. Derfor har også vi i Feiring i mange år hatt et tett samarbeid med NAV. Vi ønsker å ansette arbeidstakere som har en litt annen bakgrunn enn de vi får flest søknader fra. Men disse ansettelsene krever mye tid og ressurser for at vi skal få til nødvendig opplæring og oppfølging.

Erfaringen vår er imidlertid at det er verdt det. Men etter å ha kjempet mot UNE skjønner jeg bedre enn noen gang dersom andre bedrifter ikke ønsker eller har mulighet til å prioritere integrering i sitt daglige virke. Jeg har nærmest gitt opp selv.

Hovedbegrunnelsen fra UNE for avslag på arbeidstillatelse og dermed også oppholdstillatelse i Mercys tilfelle er at hun ikke har norsk fagbrev eller norsk videregående. Paradoksalt nok kan hun heller ikke ta fagbrev uten oppholdstillatelse, selv om Feiring ønsker å bekoste og besørge det.

Vi er villige til å gjøre det meste og har dokumentert og garantert overfor UNE i flere omganger, men vi taler for døve ører.

At kulturbæreren Mercy nærmest vil bli umulig for oss å erstatte virker heller ikke til å være relevant for UNE. Vi har bedt saksbehandler ta kontakt med oss om de lurer på noe eller trenger mer eller annen dokumentasjon, men har ikke fått den minste respons. Samtidig skriver de i avslaget at det ikke er tilstrekkelig dokumentasjon fra arbeidsgiver.

Jeg skulle så inderlig ønske at historien om Mercy kunne motbevist dem som hevder at politiske strategier mest av alt fyller skuffer og arkivskap. Men også dette ble en historie om byråkrati, urettmessighet og uvilje til å finne en løsning forenlig med menneskeverd.

Om en liten familie som måtte gå gjennom jula med sterk frykt for at de når som helst kunne bli kastet ut av Norge. Om foreldre til en femåring som ikke vet hvordan de skal forsørge det kjæreste de har i framtida. Og som paradoksalt nok nå vil få sosialstønad, selv om Mercy ønsker å jobbe.

Og om en arbeidsgiver som bitte lille julaften fikk knust det siste håpet om å få beholde mennesket og medarbeideren Mercy, og som umiddelbart skjønte at hun i neste øyeblikk måtte ta verdens verste telefonsamtale.

Kjære Norge, lykke til med å integrere innvandrere i arbeidslivet. Med det nåværende systemet i bunnen så har jeg absolutt ingen tro på at vi klarer det.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer