KOMMENTARER

Jaglands svartebok

Det er bemerkelsesverdig at en av Arbeiderpartiets mest sentrale skikkelser i løpet av de siste tiåra, har skrevet ei bok som til de grader har blitt en lidelseshistorie.

SHIT LIST: En visjonær politiker, selvutslettende opptatt av fiender og angrep, har skrevet en bok som til tider likner på en «shit list». Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADET
SHIT LIST: En visjonær politiker, selvutslettende opptatt av fiender og angrep, har skrevet en bok som til tider likner på en «shit list». Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADET Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Det har vært mye oppmerksomhet rundt bokomslag i det siste. En kommentar om Thorbjørn Jaglands nye memoarbok kan selvsagt ikke hoppe bukk over denne nye, stolte analysetradisjonen. Omslaget er like tvetydig som historien mannen forteller selv. Såpass sprikende er Jaglands fortelling om seg selv, at det er nyttig å åpne analysen av innholdet i boka gjennom to tolkninger av omslaget:

Omslaget på Jaglands nye bok. Forlag: Cappelen Damm
Omslaget på Jaglands nye bok. Forlag: Cappelen Damm Vis mer

Først den hyggelige tolkningen: Omslaget viser Jagland i godt driv ute i marka under en blå himmel, med sekken på ryggen over boktittelen «Du skal eie det selv». Det er arbeidersønnen, den stødige sosialdemokraten og partistrategen vi ser.

Så den litt mindre hyggelige tolkningen: En skyggelagt Jagland i motlys går av seg frustrasjoner ute i marka. Politiske fiender og bakvaskelseskampanjer lurer på alle kanter. Tittelen, «Du skal eie det selv», er ikke til å misforstå: Nå skal han endelig få eie historien selv. Skap skal settes på plass. Pass skal påskrives, osv.

Det er bemerkelsesverdig at en av Arbeiderpartiets mest sentrale skikkelser i løpet av de siste tiåra, har skrevet ei bok som til de grader har blitt en lidelseshistorie. Historien om Jagland, før denne boka, har klistret et taperstempel på mannen. Å rette opp i dette inntrykket virker å være hovedmotivasjonen bak bokprosjektet.

HOLD UT: Tidligere Ap-leder, Thorbjørn Jagland, gir noen råd til Jonas Gahr Støre. Vis mer

Interessant nok lykkes han delvis med dette. Jagland får malt ut om sin upåklagelige arbeiderklassebakgrunn i innledningskapitlene. Oppvekstvilkår på Lier, i et beskjedent hus midt på en kornåker der det politiske aktivitetsnivået var høyt med en far som var tillitsvalgt i store deler av sitt liv. Postvesenet sendte alle brev som manglet adresse hit til huset i kornåkeren, siden det var der alt likevel foregikk.

Han får fortelle hvordan han tidlig ble løftet opp og fram i partiet, ble AUF-leder uten at han selv hadde ambisjoner om det, og hvordan han seinere stiger i gradene helt til toppen av partiet i 1992. Ved stortingsvalget året etter beskriver han seg selv som arkitekten bak strategien som sikret valgseier for Arbeiderpartiet – og dokumenterer flittig påstanden med skryt han fikk i kommentarartikler i avisene i analysene i etterkant av valget.

Det er også her det lugger. Behovet for å trekke fram rosende omtale av seg selv avløses snart av nidkjær gjengjeldelse overfor alle som han mener har vært hans fremste fiender. Vi kjenner disse motsetningsforholdene godt fra før, og hovedrolleinnehaverne er Jens Stoltenberg, Haakon Lie og VG, særlig ved tidligere (og nå avdød) politisk redaktør Olav Versto. Også andre får kilevinker. En del av disse fortellingene er avklarende og bringer nye, interessante momenter. Særlig gjelder det måten han framstiller Haakon Lies rolle i forbindelse med oppryddingen i de hemmelige tjenestene i forbindelse med Lund-kommisjonens rapport.

Andre ganger, svært mange andre ganger, er det likevel mest påtrengende. Det topper seg når han i en bildetekst skriver, under et bilde av seg selv og Jens Stoltenberg der sistnevnte lener seg bakover og skuler litt på Jagland; «Stoltenberg, nestleder valgt i 1992, holder oppsikt.» Vi får håpe at det ikke forlaget som har gjort ham denne bjørnetjenesten.

Også andre Ap-topper får unngjelde i Jaglands hevntokt, i ei bok som til tider likner på det man kaller en «shit list» – eller på enda bedre norsk, en svartebok.

Politiske memoarbøker som dette vil unngåelig inneholde en del oppgjør. Det er mye som ikke kan sies når kampen står på, og som for historiens skyld, og kanskje for egoets skyld, er nyttig å få belyst tydeligere. Det er formen det tar i Jaglands bok som er, ja, egentlig – trist.

Inntrykket man sitter igjen med er en fortelling om en politiker med svært mange gode og interessante ideer om samfunnsutviklingen, men som blir utmanøvrert og parkert i det politiske spillet.

Enten er Jagland en av norsk politikks mest forfulgte personer, eller så er han den som mest har latt seg bli hengt opp i spillet, og latt seg bryte ned av det. Grunnen til at det er trist, et at han samtidig undergraver sin egen suksessrike historie. Boka har en rekke solide politiske analyser, om blant annet ulikhetsutvikling og sosialdemokratiets innebygde problemer med å mobilisere i EU-saken. Jagland får vist sitt format.

Men så er det tilbake til selvmedlidenheten. Mot slutten, når oppgjøret med Ap er tatt og Jagland er ute av partiledelsen, tar han en avstikker til sin siste rolle – som generalsekretær i Europarådet. En jobb han fikk «mot alle odds», som han selv ganske riktig skriver. Og gjenvalgt til, noe som aldri før har skjedd.

«Jeg var kanskje ikke så håpløs», oppsummerer han. «Det var situasjonen som var håpløs», med referanse til forholdene i Arbeiderpartiet.

Jaglands karriere har definitivt ikke vært håpløs, som partisekretær, partileder, statsminister og med internasjonal karriere. I denne positive spiralen av karrieresteg, er Jagland likevel merkelig opptatt av å spinne negativt.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer