DEBATT

«Generasjon krenk»

Jeg er den «privilegerte hora»

Vi kjemper samme kamp, men spiller ikke på samme lag. Og det skremmer meg mer enn pandemien.

FÅR IKKE PUSTE: - Jeg er tydeligvis en «privilegert hore» fordi jeg ikke visste at den setningen kunne fornærme noen. «For jeg skulle bare visst.», skriver innsenderen. Foto: Privat
FÅR IKKE PUSTE: - Jeg er tydeligvis en «privilegert hore» fordi jeg ikke visste at den setningen kunne fornærme noen. «For jeg skulle bare visst.», skriver innsenderen. Foto: Privat Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Jeg er lei av 2020. Ikke bare av pandemien, men av folk, meninger, krenkelser og skam. Jeg er lei av folk som bruker debatter, protester og kampanjer for å fremme seg selv, eller for å hate på enkeltpersoner. Jeg er lei av offentlig krangling og offentlige kommentarfelt, anonyme kommentarer og anonyme forum.

Jeg er lei av mennesker. Mennesker som krangler. Mennesker som hater. Mennesker i grupper. Mennesker som overanalyserer, leter etter feil og ting å bli krenket for. Ikke fordi det ikke er deres rett til å eie egne følelser, men fordi det gjør at vi alle overanalyserer og leter etter feil ved oss selv før vi tør å snakke, dele, leve.

Og ja, vi skal alle oppføre oss og vi skal alle lære og bli bedre mennesker, men hvor mye lærer man når man føler seg kvalt og ikke får puste, i panikk for å krenke noen?

Jeg er en permittert journalist som har tatt steget ut i influenserverden hvor jeg plutselig står ene og alene ansvarlig for alt jeg sier og gjør, uten en redaktør eller et mediehus i ryggen. Jeg har med andre ord blitt en samfunnsdebattant med munnkurv, i frykt for å fornærme følgerne mine.

Sannheten er at jeg ofte føler meg kvalt, og får ikke puste, fordi jeg er redd det brennende engasjementet mitt, som til tider bobler over, skal misforstås. Jeg har blitt det jeg aldri skulle bli, en influenser, som i tillegg er livredd for å krenke.

Her om dagen uttrykte jeg disse følelsene foran mitt voksende publikum. Jeg fortalte at frykten for å fornærme noen gjorde at jeg satt munnkurv på meg selv, noe som ikke likner meg. At jeg ikke turte å være meg selv. At jeg følte meg begrenset, kvalt, og at jeg ikke fikk puste. Resultatet av å si den setningen høyt var hat og drapstrusler i innboksen, fordi George Floyd ble kvalt da han ikke fikk puste.

Jeg er tydeligvis en «privilegert hore» fordi jeg ikke visste at den setningen kunne fornærme noen. «For jeg skulle bare visst.»

I dagens samfunn er det forventet at man skal vite hvor grensen går mellom rett og galt, humor og hets, ærlighet og fornærmelser. Sannheten er at denne grensen er forskjellig fra person til person, men alt vi tenker på er oss selv. Våre meninger, våre grenser og våre følelser. «Krenker du meg, så fortjener du å dø».

Vi har null aksept for annerledeshet. Null tålmodighet eller toleranse. Ingen tid til å lære hverandre, eller være nysgjerrig på hverandre.

Det forventes at man skal bry seg om og kjempe for alt mellom himmel og jord. I den ene enden: Idolisering, martyrium og religion. Halshogging, islamister, høyreekstremisme og demonstrasjoner. I den andre: Bloggkrig, opererte rumper og koronaskam. Grottefester, fyllekjøring, realitydeltakere og karantenebrudd. Og vi skal bry oss og kjempe, dele og skrike, selv om det er et jævla paradoks at fitteskammen til Sophie Elise skal engasjere like mye som halshoggingen i Frankrike.

Bryr man seg på feil måte blir det ny runde med hat og hets. Jeg var en av de mange som delte det svarte bildet på Instagram i juni. Jeg er imot rasisme, så for meg var det en selvfølge. Jeg delte tre bilder med samme budskap, og flere influensere som gjorde det samme ble møtt med hat og heksejakt i anonyme forum. Fordi vi delte for lite, for plutselig, for seint, eller med feil tekst eller hashtag.

Men at jeg ble møtt med hat kan jeg ikke si høyt, for da gjør jeg meg selv til offer. Og det er ikke jeg som er offeret, jeg er bare den «privilegerte hora».

Avstanden mellom rett og galt blir mindre, mens avstanden mellom «deg» og «meg» blir større. Og det er ikke på grunn av pandemien, oppfordring til sosial distansering eller en meters avstand. Avstanden mellom deg og meg blir større på grunn av deg og meg, og mangelen på respekt, forståelse og empati. Vi kjemper samme kamp, men spiller ikke på samme lag. Og det skremmer meg mer enn pandemien.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer