DEBATT

Uføretrygd og fribeløp:

Jeg er redd nå

«Ingen i Norge skal fryse», sa de. Hittil fryser jeg heldigvis bare litt. Jeg kommer nok til å klare meg gjennom vinteren som kommer, om dette var den eneste bekymringen.

UFØRETRYGDET: Lisa Lang er uføretrygdet, og frykter for økonomien dersom regjeringen fjerner fribeløpet. Foto: Privat
UFØRETRYGDET: Lisa Lang er uføretrygdet, og frykter for økonomien dersom regjeringen fjerner fribeløpet. Foto: Privat Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Jeg må innrømme at jeg er redd nå. Ikke bare har jeg akkurat klart meg sånn halvveis gjennom en pandemi og (egentlig ikke) tålt at jeg ikke har kunnet jobbe like lite som vanlig, nå står jeg overfor enda en tøff periode.

Inntekten jeg har regnet inn i budsjettet mitt for våren, der mange ekstra utgifter kommer, er i ferd med å reduseres til nesten halvparten – uten at jeg har en sjanse til å hverken forberede meg eller påvirke det.

Strømprisene skyter til værs og jeg betaler allerede litt mer enn hva jeg har betalt i de kaldeste månedene gjennom vinteren i tidligere år. Jeg har fulgt alle rådene som er: Dusje kortere, bruke mest strøm utenom de timene alle bruker mye, skru ned varmen og drikke varm drikke. Jeg har kledd litt ekstra på meg og fyrer kun i det rommet jeg oppholder meg mest. «Ingen i Norge» skal fryse, hittil fryser jeg heldigvis bare litt. Jeg kommer nok til å klare meg gjennom vinteren som kommer, om dette var den eneste bekymringen. Tidligere i dag avbestilte jeg den årlige tannlegetimen, jeg tør ikke å bruke penger på det når jeg ikke vet hvordan det neste halvåret kommer til å bli.

For ikke bare har strømmen blitt dyrere og mat - og drivstoffprisene har steget i tillegg, det har kommet et nytt forslag om nye regler for inntekter ved siden av uføretrygden som, hvis det blir godkjent, skal gjelde fra 1. januar 2022. Sist fantes det en overgangsordning over et par år, så folk kunne venne seg til forandringen, nå har jeg omtrent en måned på å forberede meg – og jula med gaver, god mat og all sin raushet midt i den.

De nye reglene vil bety at jeg enten sitter igjen med omtrent halvparten av det lille ekstra jeg klarer å tjene, eller må jobbe nesten dobbelt så mye for å ha like mye ekstra som jeg har i dag. Jeg er enslig, som betyr at jeg bærer alle utgifter selv. Jeg får riktignok litt mer utbetalt enn en som ikke er det, men alle ekstrautgifter og alle uforutsette utgifter faller kun på meg.

Jeg er ung ufør på grunn av flere kroniske sykdommer og må gå i regelmessig behandling for å kunne håndtere smertene jeg lever med. Jeg må ta faste medisiner, og noen må jeg betale for selv. Behandling koster. Medisiner koster. Og i tillegg skal vi øke egenandelen for frikortet. Når jeg jobber, krever dette enormt av meg. Det lille jeg klarer å stå i arbeid, påvirker resten av hverdagslivet. Resultatet er at jeg som regel ikke har overskudd eller evne til hverdagslige ting hjemme.

Jeg jobber for å kunne tåle uforutsette utgifter, for å fikse bilen når den har problemer, for å kunne dra til tannlegen når medisinene jeg må bruke med sine bivirkninger går ut over tannhelsen, betale egenandeler fram til jeg får et frikort, for å kunne kjøpe inn et par julegaver eller å kunne kjøpe litt ekstra medisinsk utstyr som lindrer mine kroniske smerter. Jeg jobber som støttekontakt, fordi jeg liker å jobbe med mennesker og fordi det er en av de få jobbene jeg faktisk kan ta på meg.

Energien min strekker ikke til til mer enn noen timer om gangen, på gode dager. Likevel mener regjeringen at det skal lønne seg å jobbe nesten dobbelt så mye for den samme inntekten. Jeg ønsker å jobbe, bidra til fellesskapet, skape verdi og være en del av samfunnet i tillegg. Det er ensomt å være ufør, derfor er det ekstra viktig å komme seg ut og å få ta del i det sosiale livet den gjennomsnittlige arbeidstakeren har som en del av sin hverdag – om så bare i et par timer. Å være støttekontakt er ikke bra betalt, men det betyr likevel et par ekstra kroner på kontoen hver måned.

Til nå har jeg kunnet beholde disse fordi jeg er langt unna det fribeløpet som ligger på 42 500 kroner årlig. Jeg klarer ikke å nå det beløpet og vil nok ikke klare det i nærmeste framtid heller, kanskje aldri. For å sitte igjen med det samme må jeg nå, hvis de nye reglene blir godkjent, jobbe nesten dobbelt så mye. Det vet jeg helt ærlig ikke hvordan jeg skulle kunne ha klart? Når det å henge opp en klesvask på dårlige dager betyr at jeg må sove etterpå, vet jeg ingen råd på hvordan jeg skal klare å finne fram mer energi for å kunne jobbe mer, kunne klare meg litt bedre og å leve med færre bekymringer.

Mister jeg nesten halvparten av inntekten fra 1. januar, vil jeg fortsatt sitte igjen med litt ekstra, men likevel ikke med det jeg trenger for å føle meg trygg gjennom det neste halvåret. Snart starter vi på et nytt år der egenandeler for behandlinger og medisiner skal betales og det kommer en del store regninger for mange. Å kjøre er blitt mer kostbart og offentlig transport er ikke like lett tilgjengelig for alle, heller ikke klarer alle å ta det. Matprisene får jeg ikke påvirket, men jeg kan handle én gang i uka, følge med på tilbud og kjøpe mest mulig varer som er nær forfallsdato for å spare et par kroner på det. Strømforbruket kan jeg ikke senke noe mer og jeg kan ikke ta en pause fra hverken medisiner eller behandlinger. Jeg kan sånn generelt ikke bare ta en pause fra å være syk for å kunne jobbe MER.

Så her sitter jeg, redd og bekymret for tiden framover. Min økonomiske situasjon, fysiske og mentale helse er totalt prisgitt en regjering som aldri har gått i noen uføres sko, og som er mer opptatt av å se på tall og å få budsjetter til å gå i balanse.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer