Jeg er skeptisk til lojalitetserklæringer som hindrer åpne, friske debatter. Jeg er skeptisk til noe av historieløsheten som ikke setter idretten i sitt riktige perspektiv. Jeg er skeptisk til at vi ikke evner å kommunisere hva ildsjelene i idretten bidrar med hver eneste dag bl.a. i integreringsarbeidet, og for å motarbeide rasisme. Jeg er skeptisk til at enkelte ledere ikke evner å kommunisere at idretten er en del av løsningen – men at de beklager at idretten er en del av problemet – for norsk idrett, med sine grunnverdier og hva den utretter på grasrota, er ikke det!

Til tross for gode intensjoner, er jeg i beste fall usikker på om kulturen i toppen av norsk idrett hver eneste dag driver god prestasjonsledelse. I det legger jeg at fokus hviler på den atferd som fører til at idrettens grunnverdier «lever», og hvor ledelsen følger opp dette i sin daglige ledelse – hver eneste dag.

En av idrettens grunnverdier er lojalitet, og et underpunkt er «si din mening». Vil man kunne si sin mening når man er bundet av en lojalitetserklæring? Lojalitetserklæringer kan hindre åpenhet, føre til meningsmonopol og mangel på representativt mangfold som kommer til uttrykk i styrekollegiet.