DEBATT

«Valgfusk» i USA

Jeg fikk en dårlig følelse

Jeg fikk en dårlig følelse da jeg så Rudy Giuliani foran hagesenteret i Philadelphia. Den ble enda verre da jeg kjente igjen han som ble trukket fram som sannhetsvitne for «valgfusket»

SPESIELL PRESSEKONFERANSE: - Før Trump-administrasjonen kom til makta, ville det ha vært overraskende at en som Daryl Brooks kunne dukke opp på en republikansk talerstol, skriver innsenderen. Her er Brooks, (t.v., iført svart jakke), bak Trumps advokat Rudy Giuliani ved Four Seasons Total Landscaping forrige uke. Foto: Bryan R. Smith / AFP
SPESIELL PRESSEKONFERANSE: - Før Trump-administrasjonen kom til makta, ville det ha vært overraskende at en som Daryl Brooks kunne dukke opp på en republikansk talerstol, skriver innsenderen. Her er Brooks, (t.v., iført svart jakke), bak Trumps advokat Rudy Giuliani ved Four Seasons Total Landscaping forrige uke. Foto: Bryan R. Smith / AFP Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Da jeg scrollet nedover Twitter forleden kveld så jeg Rudy Giuliani, tidligere borgermester i New York, nå Donald Trumps advokat. Han holdt en pressekonferanse ved Four Seasons Total Landscaping ved en motorvei i nordøstlige Philadelphia, en halvtimes tid fra hjembyen min Lawrence i New Jersey.

Artist Luke Elliot. Foto: Hanna Evensen
Artist Luke Elliot. Foto: Hanna Evensen Vis mer

Midt mellom et krematorium og en sexleketøysbutikk – og langt unna det som må ha vært det ønskede luksushotellet Four Seasons – sto Giuliani bak en malplassert talerstol i mahogni, i en oppkjørsel av sprukket sement. Bak ham sto misfornøyde Trump-tilhengere med sine fortellinger om påstått valgfusk. Påstander vi har hørt gjentatt siden Joe Bidens valgseier.

Jeg gjenkjente den første taleren umiddelbart. Daryl Brooks. En dømt barneovergriper som tilbrakte tre år i fengsel, og som jeg til min store overraskelse kom på at jeg hadde møtt flere ganger i en av mine mange jobber i tida da jeg kjempet for å slå igjennom som artist. Det var tydelig at ingen hadde gjort en bakgrunnssjekk av Brooks, som hadde vært valgobservatør for republikanerne. Han fortalte, mens Giuliani sto ved hans side, at «valgfunksjonærer ikke lot oss se noe som helst», og fortsatte: «Var ikke det korrupt?» Han konkluderte med at «det var ikke rettferdig i det hele tatt».

En av mine siste jobber var i en tobakksbutikk i Princeton i New Jersey. For ti dollar i timen, og en daglig rasjon med sigarer, skulle jeg hente inn high-end klienter. Slike som var villige til å ignorere den stive prisen tobakkskatten i New Jersey sørget for. Vi spesialiserte oss på å se etter dem som skilte seg ut, og på mange måter lærte jeg også selv å skille meg ut, som artist. Jeg finslipte håndverket som ti år seinere skulle ta meg til Europa som turnéartist.

Jeg hadde jobbet her, i sigarbutikken, i omtrent to år da Daryl dukket opp og begynte å hisse opp til politisk samtale mellom kundene. Under den massive røykskyen, sivende fra både de liberale og konservative i klientellet, viste det deg at Daryl var en noe uvanlig talsperson for datidas mest kontroversielle politiske bevegelse, Tea Party-bevegelsen. Gruppa, som feilaktig hevdet at de var en grasrotbevegelse, banet seinere vei for Trumpismen.

Den nesten to meter høye, svarte og svært konservative mannen, klarte gradvis å innlemme seg blant det skeptiske, pengesterke klientellet. Daryl kom innom nesten hver dag, og ble tilsynelatende en stamkunde.

Et par uker etter hans første entré spurte han meg om jeg kunne tenke meg å opptre på et Tea Party-arrangement.

– Jeg har hørt noen av låtene dine. Du er fantastisk! Vi vil veldig gjerne at du opptrer på et av arrangementene våre i Trenton. Du skal få godt betalt, sa Daryl.

– Nei, takk, svarte jeg.

– Hør her, jeg vet at du ikke er med på hele politikk-greia, men dette hadde vært en fantastisk mulighet for deg til å vise fram musikken din, fortsatte Daryl.

Han hadde rett. Ingen hadde hørt meg spille utenom familie, venner, og et par drankere på noen barer jeg hadde spilt på rundt i byen. Men jeg ville ikke ha noe å gjøre med Tea Party-bevegelsen. Jeg holdt fortsatt på å forme meg selv som en artist som kanskje kunne være verdt noe på markedet ved et seinere tidspunkt.

Like etter dette begynte folk å stille spørsmål om Daryl. Han hadde, under en av de mange samtalene i salongen, avslørt at han hadde sittet inne. Vi spurte hvorfor, han unngikk å svare. Hvem var han? Hvor kom han fra? Hva ville han? Du følte en slags instinktiv uro når han snakket til deg. En følelse av at det var noe han ville, eller at det var noe han unngikk. Du fikk følelsen av at han, i fullt åsyn, skjulte seg.

En av stamkundene, som tidligere hadde vært politibetjent i New York, ble umiddelbart mistenksom overfor Daryl. Etter noen undersøkelser oppdaget han årsaken til ubehaget vi følte. Daryl var en registrert sexforbryter. Han var oppført i det offentlig tilgjengelige registeret, etter at han ble dømt for overgrep mot to unge jenter i 1998.

Nå, mens han hevdet sin uskyld, hadde Daryl funnet en ny måte å vise seg fram på – på den lokale, politiske scene.

I åra som fulgte ble Daryl en figur i New Jerseys valgkrets. Han stilte til valg både til Senatet og Kongressen. I 2004 stilte han til valg i New Jerseys tolvte distrikt. Han vant en halv prosent mot demokratenes Rush Holt og republikanernes Bill Spadea.

Trumps advokat, Rudy Guiliani, langet ut mot valget i delstaten Pennsylvania. Han anklaget Demokratene for fusk og tok til orde for at det eventuelle valgresultatet er ugyldig. Vis mer

Daryl ble bedt om å ikke vise seg i sigarbutikken igjen.

Før Trump-administrasjonen kom til makta, ville det ha vært overraskende at en som Daryl Brooks kunne dukke opp på en republikansk talerstol. At han nå ble Rudy Giulianis førstevalg som talsperson for valgfusk i Philadelphia, en stat Daryl Brooks ikke engang bor i, burde ha blitt en stor nyhetssak i seg selv. Men nå er en slik farse helt vanlig, «business as usual».

Saken ble så vidt omtalt av noen medier. På kritiske spørsmål fra Daily News om Daryls bakgrunn, svarte Giuliani med å vise til udokumenterte påstander om Joe Bidens sønn, Hunter Biden.

– Påvirker det kredibiliteten til dem som stemte på Biden? Skriv det, sa advokaten.

Og der var det igjen. Han gjemte seg i ful offentlighet.

For Trumps «sekt» virker det som det ikke betyr noe at den sittende presidenten både tapte valgmannskollegiet, og fikk færre stemmer enn Biden. Og siden det ikke finnes en objektiv sannhet i denne «sekten», er det ikke behov for en bakgrunnssjekk. Du kan komme med en påstand, og siden forsøke å finne på bevis for denne påstanden. Logikken i denne «sekten» forvrenger sannheten. For mange virker påstandene om valgfusk likevel legitime, fordi de kommer fra mektige personer.

Samtidig som Trump raljerer og harselerer med global oppvarming og munnbind, bruker det republikanske partiet en fyr som Daryl Brooks som sannhetsvitne for påstander om utbredt valgfusk. Disse løgnene, og måten de brukes på, har sneket seg inn i hverdagen vår. Vi kan se det utspille seg daglig. Det har blitt en kultur med behov for å spy ut ethvert ukontrollert innfall.

Det kan se ut til at dømmekraften har forvitret hos dem amerikanske befolkningen.

Da verden erklærte at Joe Biden er USAs neste president, håpet vi alle på en ny offentlig samtale. I jakten på bedre tider må vi være bedre på å sile ut uriktige påstander, og innse at det er sannet – ikke makt – som vil løfte oss framover.

Denne teksten er oversatt fra engelsk. Les Luke Elliots originale tekst, «In Plain Sight» på dagbladet.no/meninger.

ALT OM USAVALGET

Gå til oversikten

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer