DEBATT

Restaurantbransjen og pandemien

Jeg gir meg

I dag retter jeg ryggen og sier at denne såkalte dugnaden kan jeg ikke være med på mer. Vi har forsøkt å rope varsko om en bransje i nød, men er ikke blitt hørt. Nå er Lian Restaurant til salgs.

STENGER: Corona-pandemien har fått Inge Johnsen til å selge sitt livsverk, Lian restaurant. Foto: Adressa Studio
STENGER: Corona-pandemien har fått Inge Johnsen til å selge sitt livsverk, Lian restaurant. Foto: Adressa Studio Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Dette debattinnlegget var først publisert på midtnorskdebatt.no, og er gjengitt med tillatelse.

For en gründersjel med et brennende ønske om å fremme lokal matkultur, har det vært nydelig å få forvalte et sted som Lian. I 2005 kjøpte jeg en restaurant med lange tradisjoner og eventyrlig utsikt i enden av verdens nordligste trikkespor. Det var og er et sted med enorme kvaliteter.

Sammen med mine ansatte har jeg sett det som mitt livsverk å drive og videreutvikle denne plassen som næringsliv, privatpersoner og store offentlige institusjoner i Trondheim med stolthet bruker til selskap og til møter. I tillegg har jeg bygd opp LianTunet, en formidlingsarena for matkultur der vi har gitt nær 10 000 skoleelever praktisk opplæring i grunnleggende matlaging og måltidsglede. Jeg brenner for dette, Lian er en del av meg.

Pandemien har gjort at det likevel er slutt for «Inge på Lian». Jeg kunne valgt å trekke meg stille ut, men slik er jeg nå en gang ikke skrudd sammen. Jeg vil smelle med døra når jeg går og si tydelig fra hvilke dråper det var som fikk begeret til å flyte over.

Jeg mener det politiske Norge har vist manglende vilje til å ta de virkelig viktige diskusjonene knyttet til pandemihåndteringen. Jeg er skuffet over at pressen ikke har evnet å se dette. Det blir for smått å diskutere om polet skal holde åpent, når en hel bransje er i ferd med å kveles av nedstenginger, gjenåpninger, antallsbegrensninger og uforutsigbare regelendringer.

Jeg føler det som at vi blir dyppet under vann og holdt nede uten å vite når vi får komme opp og trekke pusten. Når vi er oppe, aner vi ikke når vi hvor lang tid vi har på oss før vi blir dyttet under på ny. Vi driver med små marginer i denne bransjen, og holder så vidt hodet over vannet til vanlig. Vi lager oss egne «regler og kulturer» for å overleve økonomisk, og altfor mange kokker i restaurantbransjen er utslitt før de fyller 30 år. Når marginene er så små må alt, inkludert regler og mennesker, strekkes og tøyes maksimalt. Vi har vært nødt til å strekke oss for langt det siste året.

I dag kjenner jeg på en smak som er helt ny for meg. Jeg tror den må kalles bitterhet. Det er vondt at det jeg oppfatter som dårlig politisk håndverk presser meg til å avvikle mitt livsverk. Myndighetene kunne gitt oss en håndsrekning i form av reduserte avgifter, en lengre planleggingshorisont eller mer fleksible permitteringsregler. Men nei, ingen ting. Vi føler oss sviktet.

Jeg har fått hjelp til å skrive denne kronikken av en venn som får bokstavene på rett sted. For uten å mestre ordene kommer man ikke til orde. Det er den brutale virkeligheten, og det får konsekvenser. Vanlige arbeidsfolk i serverings- og reiselivsbransjen når ikke fram i det offentlige ordskiftet. Kanskje er det fordi vi har lært oss et håndverk i stedet for å bli gode til å skrive og argumentere. Kanskje er det fordi vi lever av å lage god stemning. Vi er ikke oppdratt til å ta ordet for å levere ubehagelige budskap.

Det offentlige ordskiftet er forbeholdt den gruppen jeg kaller de Store, Sterke, Smarte og Sikre. Vi andre blir stående med lua i hånda. Vi skaper verdier som går inn i små bedrifter, og vi har derfor ingen stor, sterk, smart og sikker eier som kan gjøre den nødvendige jobben i lobbyen. Det virker som at politikerne dermed kan ofre oss – og komme unna med det. Partiet til næringsminister Iselin Nybø er visstnok er på lag med de små og mellomstore bedriftene. Vis oss hva det betyr i praksis!

Politikerne som ønsker økt rekruttering til yrkesfag skyter seg selv i foten når de behandler oss på denne måten, og jeg spår at de vil blø både lenge og vel fra det skuddsåret. Vi kan gjerne juble for høye søkertall til matfag på videregående i år, men hvor skal ungdommene få lærlingplass hvis utlærte og erfarne fagfolk gir seg som følge av pandemihåndteringa?

Markedet vil normalisere seg etter pandemien, og da kan nye virksomheter starte opp. Men synes vi som samfunn at det greit at gamle slitere går under på grunn av den totale mangelen på forutsigbarhet som vi har sett det siste året? Kompensasjonsordningen er så grovmasket at du faller gjennom hvis du har hatt litt uflaks med et ugunstig oppstartstidspunkt eller en helse- eller familiesituasjon som ga en unormal inntektssituasjon i 2019. Det føles urettferdig og lite gjennomtenkt.

Landbruks- og matminister Olaug Bollestad vil utvikle og selge Matnasjonen Norge som et internasjonalt trekkplaster. Uten fagfolka og ildsjelene i bransjen vår har ikke reiselivsdirektørene og markedsførerne noe å selge. Derfor er det kritisk at ildsjelene slukner. Skjønner ministeren det?

Restarten etter pandemien vil likne den oppstarten du må gjennom når du starter noe helt nytt, uten økonomisk buffer, uten en etablert og samkjørt stab. Du må jobbe 24/7 i to-tre år før du er over ei sånn oppstartskneik. Jeg har vært der, jeg har gjort det, jeg elsket det som ung gründer. Men livet består av ulike faser. I den fasen jeg er i nå, hadde jeg sett for meg å kunne stå på det jeg har bygd opp gjennom et langt yrkesliv.

Min helse og livssituasjon tillater ikke at jeg starter på bunnen igjen. Derfor velger jeg å si stopp her. Lian restaurant er like strålende som før. Men stedet trenger en ny eier, en som ikke er frarøvet håpet og slitt i fillebiter av regjeringens pandemihåndtering. Jeg håper for Trondheim sin del at Lian vil leve videre uten meg og smeller så hardt jeg kan med døra når jeg går. Kanskje kan det skape noen rystelser som kommer mine gjenværende kolleger i serverings- og reiselivsbransjen til nytte. Jeg roper ikke «ulv, ulv». Jeg varsler om at gråbein har satt tennene i bransjen.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer