Abort-debatten herjer i sosiale medier, og kommentarfeltene syder av indignasjon og fordømmelse. Det handler ikke om antall uker for når grensen skal gå. Det handler om abortnemdene. Det handler om at kvinnen selv eier sin egen kropp.

Kjære folk. Hjertet mitt blør av denne debatten. Og kjære elskede ektemann - beklager at jeg deler min historie, for historien er også din. Men kroppen min, er kun min egen.

I 2008 var jeg gravid, min kjære og jeg ventet barn. Lykkelige! Vi hadde allerede vært gjennom noen spontanaborter, så lykken var sterkt iblandet frykt og nervøsitet. Når vi var trygt forbi uke 10/11/12, begynte trygghetsfølelsen å komme, men ikke helt. Etter 18 uker, på ultralyd på Ullevål sykehus, kunne vi selv se fosteret på skjermen. Det så ut som det smilte og vinket til oss! En intens lykkefølelse rakk å treffe meg, før jordmor slo av apparatet og sa: Det er dessverre noe svært galt med fosteret.

Da raknet alt. Fullstendig.

På grunn av fellesferie ble vi sendt fra Ullevål til Rikshospitalet for å møte ekspertise. Der ble konklusjonen den samme. Fosteret var alvorlig sykt, og ville ikke kunne leve etter fødselen. Ikke levedyktig.