DEBATT

Abort

Jeg gråter av kommentarfeltene

Til alle dere som tror det kommer et rush av kvinner til sykehusene for senaborter, bare fordi nemdene (kanskje) forsvinner. Nei, det er ikke slik.

IKKE LEVEDYKTIG: Vår elskede datter kom død inn i denne verden, 120g liten. Det eneste som hadde vært verre, hadde vært å bli tvunget til å bære fram et ikke levedyktig foster til uke 40, skriver Mette Nordeng-Lyberg. Foto: privat.
IKKE LEVEDYKTIG: Vår elskede datter kom død inn i denne verden, 120g liten. Det eneste som hadde vært verre, hadde vært å bli tvunget til å bære fram et ikke levedyktig foster til uke 40, skriver Mette Nordeng-Lyberg. Foto: privat. Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Abort-debatten herjer i sosiale medier, og kommentarfeltene syder av indignasjon og fordømmelse. Det handler ikke om antall uker for når grensen skal gå. Det handler om abortnemdene. Det handler om at kvinnen selv eier sin egen kropp.

Kjære folk. Hjertet mitt blør av denne debatten. Og kjære elskede ektemann - beklager at jeg deler min historie, for historien er også din. Men kroppen min, er kun min egen.

I 2008 var jeg gravid, min kjære og jeg ventet barn. Lykkelige! Vi hadde allerede vært gjennom noen spontanaborter, så lykken var sterkt iblandet frykt og nervøsitet. Når vi var trygt forbi uke 10/11/12, begynte trygghetsfølelsen å komme, men ikke helt. Etter 18 uker, på ultralyd på Ullevål sykehus, kunne vi selv se fosteret på skjermen. Det så ut som det smilte og vinket til oss! En intens lykkefølelse rakk å treffe meg, før jordmor slo av apparatet og sa: Det er dessverre noe svært galt med fosteret.

Da raknet alt. Fullstendig.

På grunn av fellesferie ble vi sendt fra Ullevål til Rikshospitalet for å møte ekspertise. Der ble konklusjonen den samme. Fosteret var alvorlig sykt, og ville ikke kunne leve etter fødselen. Ikke levedyktig.

Fantastisk helsepersonell, og en fantastisk kjæreste, gjorde at jeg kom meg helskinnet gjennom den dagen. De neste dagene var grusomme, minnene flyter sammen til en endeløs smertefølelse.

Det er særlig tre ting jeg husker fra disse dagene.

1) å møte i nemd. Det viste seg å være en gruppe svært forståelsesfulle mennesker, som slett ikke ønsket å stoppe prosessen. Men det vet man ikke på forhånd. På forhånd er tanken på å måtte møte nemden helt forferdelig. Tanken på å stå med «lua i handa» for å få be om lov til å gjøre det man faktisk skulle ønske man ikke måtte gjennom.

2) å ta «tabletten». Når man er 19 uker på vei, så er man halvveis i svangerskapet. Jeg har lest historier i kommentarfeltene om hvordan slike senaborter foregår. Helt crazy, spinnville, grusomme historier. Pølsevev og mørkemakt. De nakne fakta: det starter med at man tar en tablett, hjemme hos seg selv. Dersom du tror at det er lett å ta den tabletten, så nei. Det er det slett ikke.

3) å føde sitt eget, døde, elskede og etterlengtede lille avkom. De nakne fakta: Det igangsettes rier for at man skal føde den bittelille kroppen gjennom helt vanlig fødselskanal. Følelsesmessig og kroppslig er det en gedigen påkjenning. Kroppen min ristet så intenst at min kjære ble skremt. For ja, min kjære var der. Sammen med den mest fantastiske engelen av en sykepleier som jeg noensinne har møtt. Hun ivaretok oss begge, og gjorde at jeg på et vis klarte å komme gjennom den største krisen jeg noensinne har opplevd.

Vår elskede datter kom altså død inn i denne verden, 120g liten.

Det eneste som hadde vært verre, hadde vært å bli tvunget til å bære fram et ikke levedyktig foster til uke 40. Å føde, for så å oppleve at barnet faktisk ikke overlever uten fungerende lunger. Ikke levedyktig. Ikke levedyktig. Ikke levedyktig. Det er dét det handler om.

Så til alle dere som er så opptatte av etikken i dette, og tror at det kommer et rush av kvinner til sykehusene for senaborter, bare fordi nemdene (kanskje) forsvinner. Nei, det er ikke slik. Nei, kvinner i denne fasen har allerede fått all rådgivning mulig av medisinsk personell. Nei, kvinner i denne fasen står med begge bena i en livskrise, og trenger ikke fordømmelse fra andre.

Det finnes trolig ikke den kvinne i verden som etter uke 18 plutselig finner ut at hun er gravid, og vil sette en stopper for det. Aborter skjer i hovedsak før uke 12.

Og vi? Vi mangler fortsatt en lillesøster i vår familie. Hun skulle vært 12 år sist desember, og i hjertet mitt lever hun fortsatt. Jeg elsker ungene mine høyere enn himmelen. Alle tre.

Dette er min historie. Jeg tviler på at den avviker så mye fra historiene til andre som gjennomgår senabort. De som ønsker abort, tar den gjerne innen uke 9. De som tar senabort, er i hovedsak de som ønsker seg barn. Jeg gråter av kommentarfeltene for tiden. Og stemmer SV.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer