Teatrene i Oslo må åpne, sa Abid Raja lørdag 24. april. Operaen også. Nasjonale regler tillater at man samler hundre stykker, sa han, og inni meg jublet det. For jeg savner teatrene.

Jeg savner å sette meg i en teaterstol, lukte teaterlukt, være omringet av teaterglade mennesker. Jeg savner å gå inn til en forestilling, og lure på hva den vil vekke av ettertanke og refleksjon. Jeg savner å bli sugd inn i fortellerkunst, lys, kostymer og scenografi. Kanskje musikk også. Jeg savner å gå ut etterpå, full av ettertanke og refleksjon, og med nye samtaleemner, eller kanskje gamle, med ny vri.

Jeg savner kinoene. Ikke at jeg gikk så ofte på kino, men nå som muligheten er borte, savner jeg dem. Jeg savner å fylle koppene med smågodt, tre inn i den mørke kinosalen. Høre knitringen fra de andre som gleder seg like mye til film som meg.

Jeg savner tiden etterpå. Praten om filmen vi så. Om den satte spor eller ei. Det å komme hjem etter å ha blitt fylt opp av inntrykk. Av kunst kanskje.

Derfor jublet jeg når Raja ba Raymond åpne dørene. Men jubelen varte ikke lenge.

For i kjent venstrestil snudde Raja med vinden. Ikke før hadde Raymond tatt til motmæle, så kom Raja med halen mellom beina. Han glemte visst i forbifarten at han var minister for kulturen, og kanskje glemte han også at han er jurist, og at det er helt berettiget, også juridisk, å spørre om tiltakene er velbegrunnet, og om Oslo fortsatt bør holde teatrene stengt.