Jeg går herved ut av vaksinekøen. Ikke fordi jeg er skeptisk eller motstander, men fordi det er ikke min tur nå. Det er alders- og yrkesgrupper som er langt viktigere å få vaksinert enn sånne som meg.

Hemoroidene er i ferd med å slå røtter i hjemmekontorstolen, som neppe ville blitt godkjent som sitteanordning av HMS-ansvarlig eller verneombudet (men så er jeg faktisk verneombud, og dispensasjon er gitt på eget ansvar).

Jo da, jeg begynner å bli sliten nå etter snart 14 måneder på hjemmekontor, avbrutt med hytte- og båtkontor. Men likevel er jeg privilegert. Som middelaldrende tåler jeg utmerket godt å slippe og se mine kolleger - verre er fravær av venner, teaterstykker og konserter. Men det går, og jeg skal klare flere måneder til.

De jeg synes virkelig synd på, er barna, ungdommene og de unge voksne: de som skulle blomstret nå - ikke fordi det er vår, men fordi disse er i sin ungdoms vår. Nå er det deres tur til å få stikket i overarmen, og gå russetida og sommeren i møte med øl i hånda og kjærlighet i blikket.

Jeg synes også synd på de mange helsearbeiderne og lærerne som fremdeles ikke er vaksinert. Uunnværlige yrkespersoner i vår viktigste frontlinje. La også de få vaksine. Madammen har i over ett år gitt anestesi på sykestua sammen med kirurger og operasjonssykepleiere - verken hun eller noen av hennes nærmeste kolleger er vaksinert.