Jeg vil, jeg vil, jeg

Drømmejobb?: «Det må bli statsministerjobben,» svarer Kjell Magne Bondevik som snart er statsministerkandidat for alle partier.

HVOR STERKT inntrykk har hans vedvarende høye score i popularitetsmålingene gjort på Kjell Magne Bondevik?

Spørsmålet melder seg etter at han i radioens sommerportrett uoppfordret nevnte målingene som en del av begrunnelsen for at han kunne bli statsminister igjen. I sammenhengen, der han også sa at storpartiet Kristelig Folkeparti ikke kunne binde sin mulighet for regjeringsmakt absolutt til småpartiene Senterpartiet og Venstre, hørtes det ut som om Bondevik brukte sin popscore som argument for å bli statsminister også i en Høyre-regjering.

DET ER LITT i strid med Janteloven at Bondevik ikke før nå har fått noen alvorlig rekyl på sin ubendige lyst til å bli statsminister én gang til. Den siste maktpolitiske manøveren, der han på den ene siden forsikrer om sin lojalitet til sentrumsalternativet, mens han på den andre kutter båndene til Venstre og Senterpartiet, forsterker inntrykket av at statsministerjobben mer er blitt et personlig enn politisk prosjekt. Hans samarbeidspartnere er offentlig forbauset over sin statsministerkandidat, men privat lynende forbannet over at kapteinen på laget forhåndsvarsler valgtap for dem.

BONDEVIKS forsøk på brannslokking i Dagsrevyen torsdag var antakelig ikke botsgang nok. Det er kraftigere forsikringer i vente om at Bondevik fortsatt tror på sentrum nesten like sterkt som på Bibelen. De kommer i Molde til uka.

På den annen side er det ikke vanskelig å ha en viss medfølelse med ham. Som han selv sa i sommerintervjuet, har han oppnådd det som er mulig i politikken. Han har fått alle prisene. Han har vært partileder, parlamentarisk leder, utenriksminister og statsminister. Han klarer bare ikke å slippe drømmen om drømmejobben.

Foran valget i 1997 ville han egentlig hoppe av og begynne på en annen karriere. Valgerd Svarstad Haugland var partileder og arvefølgen var sikret. Etter noen år i internasjonalt, kirkelig arbeid, kunne den nye karrieren endt i en bispestol for teologen. Men så ble han overtalt til å ta en ny periode, og resten er, som vi alle vet, historien om 36,9.

DA REGJERINGEN Bondevik ble felt i mars i fjor, tittet Sponheim, Kvassheim, Enoksen og Lahnstein på popbarometeret og ba Bondevik erklære seg som sentrums statsministerkandidat ved det kommende valget. Det var åpenbart så tungt å forlate statsministerkontoret at han ikke klarte å stå imot, selv om hans store evner som politisk strateg og taktiker må ha produsert mange indre advarsler mot bindingen. Vi husker hvordan Bondevik forsøkte å unngå renominasjonen til Stortinget med argumenter om at han ville være medlem av det sittende stortinget i to uker etter valget mens regjeringsspørsmålet ble avgjort. Og statsvitere uttalte at det ikke er en forutsetning at en statsminister er valgt til Stortinget. Men etter å ha fått lang utsettelse og ekstra betenkningstid, bet Bondevik i det sure eplet og tok imot nominasjonen. Så kom meldingen om at han har inngått en avtale med Aschehoug om å skrive bok dersom han ikke blir statsminister i høst. Kanskje tenkte han også at når Erik Solheim kunne få permisjon fra Stortinget for å mekle på Sri Lanka, kunne han få det samme for å ta et annet, viktig internasjonalt oppdrag.

MEN SÅ GJORDE Høyres vekst på målingene det nødvendig å intensivere Kolbotn-kanalen til Jan Petersen og sikre statsministerkandidaturet også i forhold til Høyre. Da glapp det for den ellers så sikre formuleringsmesteren med ord på seg for å kunne samle de staurene Per Borten syntes det var umulig å bære fram.

Etter dette kan det bli vanskelig for Kjell Magne Bondevik å føre en valgkamp som ikke oppfattes som en kamp for hans personlige statsministerkandidatur, løsrevet fra partier og partikonstellasjoner, båret fram og begrunnet med medienes popularitetsmålinger.

Den permitterte Erik Solheim spådde en slik amerikanisering av norsk politikk i boka som han ga ut for et par år siden der partiene er redusert til valgmaskiner for enkeltpersoner som får sine posisjoner mer på grunn av personlig karisma enn politikk.

De øvrige sentrumskameratene varsler at de ikke er klar til å akseptere dette, og det er bebudet oppvask på bakrommet til uka. Bondevik har invitert Sponheim og Enoksen til jazzfestival i Molde.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.