Kjære TIX,

Jeg heter Iselin Shumba og er nesten like rar som deg. Barn i Norge kjenner meg som bolledama i Snøfall, Hjerterud, og de voksne som har skrapt seg selv sammen og sett Nrk-serien «Livstid», kjenner meg som den råtøffe politidama Ayla. Jeg er skuespiller.

Jeg skriver bare for å takke deg TIX.

Jeg ble mye mobbet som barn.

På grunn av hudfargen min. Den har en fantastisk gyllenbrun glød. Til og med bestevenninna mi sa at jeg liknet på bæsjen hennes. Jeg bare smilte og lo. Også tok jeg igjen på slåss-benken i skolegården. Det var en benk hvor du gikk opp, en og en fra hver kant. Den som gikk i bakken, måtte spise skammen. Alt var lov. I første klasse stanget jeg en medelev i femte klasse ned fra benken, han var skolens skumleste, i magen. Alle løp når han klikka.

Men jeg stanget han rett ned, i solar pleksus.

Han krøp ned fra benken og jeg var livredd for at jeg hadde drept ham, så jeg sto liksom opp for meg selv da. Medeleven smilte mens han fikk tilbake pusten. Kanskje han ikke var så farlig likevel?

Banka en anna fyr og.

Men denne volden i meg selv har alltid vært vanskelig å akseptere, alle mine nære har fått se den. Jeg skammer meg sånn. Men jeg må lære meg å eie den, før jeg kan tøyle den.