Nesten all politikk har et innebygd problem: Politikernes svake vilje til å sette i gang uavhengige vurderinger av egne resultater. Det er et paradoks, for å si det mildt. Målstyring har vært den sentrale forvaltningsmessige teknikken i Norge siden den ble innført av Gro Harlem Brundtlands regjering på slutten av 1980-tallet. Ordningen innebærer klargjøring av mål og ansvar, kartlegging av om målene nås, og bruk av kunnskap fra oppnådde resultater i det videre arbeidet.

Jernbanereformen er et eksempel på manglende vilje til å måle politikkens resultater. I en bred undersøkelse av denne reformen har Aftenposten avdekket at ingen har sjekket hvordan den har virket. Det er påfallende når vi vet hvor omfattende, kompleks og omstridt konkurranseutsettingen av jernbanen var.

Som Aftenposten påpeker bygde reformen fra januar 2017 på et dristig mål: Det skulle bli flere kokker, men mindre søl. Ansvaret for tog, spor, signalsystemer, vedlikehold og langsiktig strategi skulle rendyrkes. I dag består jernbanen i Norge av over 20 ulike etater, selskaper og institusjoner. De fleste med egne styrer, administrasjon og toppledelse. Fragmenteringen er total.