Etter to uker med forhandlinger i Montreal, Canada, ble en ny naturavtale banket gjennom klokka 03.33 mandag morgen på toppmøtets siste dag. Den historiske avtalen blir møtt med jubel og heiarop fra flere miljøorganisasjoner. Den er ikke perfekt, men langt bedre enn mange hadde håpet. WWF mener toppmøtet i praksis kan være starten på en revolusjon i måten verden forvalter natur og biomangfold på.
Dermed har naturen fått sin «Parisavtale», slik klimaet har og som var målet for toppmøtet; det vil si et rammeverk med etterprøvbare mål som hvert land har forpliktet seg til å jobbe for å nå. Det overordnete målet er «30 innen 30». Det betyr at minst 30 prosent av hav- og landområder skal være under bevaring eller vern innen 2030. Norge og miljøminister Espen Barth Eide har særlig vært en pådriver for at hav skal omfattes av et like sterkt vern som naturen på land.
Kunsten å ikke bli dum
Det avgjørende punktet har som vanlig vært finansiering. U-landenes krav om støtte til et nytt fond for biologisk mangfold var nær ved å velte hele møtet. U-landene mener de rike landene har tjent seg rike på å utnytte deres naturressurser, og mener det derfor er rimelig at de skal kompenseres for ikke å utnytte dem selv. Det ble til slutt enighet om å trappe opp støtten ganske betydelig fram mot 2030, men det såkalte finansieringsgapet vil fortsatt være en stor utfordring.
Revolusjonen kommer på overtid. Mange vil si avtalen ble inngått fem på tolv. Målene i den forrige avtalen, inngått i Aichi i Japan i 2010, er langt ifra innfridd. Norge kan heller ikke skryte av å ha gått foran. Bare seks av 13 stortingsvedtak om natur etter Aichi-avtalen er fulgt opp, mens Norge henger etter blant annet når det gjelder skogvern. Nå lover Barth Eide raskere oppfølging, og det er ikke grunn til å tro at det skorter på viljen hos den ambisiøse klima- og miljøministeren. Det er vel heller hos regjeringspartneren han møter motstand.
Alt avhenger av gjennomføringen. Avtalen som er inngått er sterk og klar på både vern og restaurering, og hvis den blir fulgt opp, er det realistisk å håpe at en storstilt reversering av naturtap er i gang. Verden har ikke noe alternativ. Derfor er det all grunn til å feire naturens «Parisavtale» som et historisk vendepunkt og en etterlengtet julegave til hele kloden, men så gjenstår arbeidet. Med avtalen i hånda, vil regjeringer verden over bli målt. Sluntrer de unna igjen, er det dessverre så altfor synlig.
Få siste nytt!
Last ned APPEN her!
